Putins bedrag: Ukraina, Hviterussland og veien til Øst-Europa

Europas øyeblikk er kommet, og det kreves handling i møte med Russlands fortsatte aggresjon i Ukraina, ettersom USAs forpliktelse forutsigbart viker for sin mangeårige motstander. Vladimir Putins imperialistiske planer går først ut på å bringe både Ukraina og Hviterussland tilbake i Russlands fold før han vurderer alternativene for å føre nasjonene i Baltikum og Øst-Europa tilbake under russisk hegemoni. Det betyr ikke at Putin ikke blander seg inn andre steder for å forårsake ustabilitet i Europa, slik som i landene på Vest-Balkan, Tyskland, Romania, Polen, Frankrike, Storbritannia og andre nasjoner.

Kart som viser Hviterussland som skiller Russland fra både Litauen og Polen i vest, og som lokaliserer den 65 kilometer lange korridoren, Suwalki-gapet, langs grensen mellom Litauen og Polen som forbinder Hviterussland med Kaliningrad oblast, en russisk enklave ved Østersjøen. Kartkreditt: Peter Hermes Furian

I flere år har Putin blandet en strategi preget av bedrag, bruk av sin egen type dobbelttale, feilinformasjon og utenrikspolitisk innblanding, med direkte kriminalitet og trusler for både å oppnå territoriale fordeler og akkumulere rikdom. Tilnærmingen, med sitt tunge lag av fornektelse, har fortsatt å forvirre vestlige ledere tilstrekkelig til å forhindre direkte konfrontasjon, en situasjon Putin desperat ønsker å unngå, samtidig som han presser terskelen for en slik hendelse til det ytterste. Så langt har Putin klart å opprettholde sin ulovlige krig med Ukraina, samtidig som han så vidt unngår økonomisk kollaps og manipulerer Trump-administrasjonen til sin fordel. Man trenger ikke se lenger enn til den servile oppførselen til den amerikanske diplomatiske utsendingen, Steven Witkoff, på hans siste møte med Putin, hvorfra han kom tilbake med Russlands opprinnelige uendrede ønskeliste. Kort tid etter, som for å vise sin mangel på respekt for det amerikanske besøket, bombet Russland den nordøstlige ukrainske byen Sumy om morgenen palmesøndag, og drepte minst 34, inkludertbarn.

Det beryktede møtet mellom presidentene Trump og Zelenskyj i Det hvite hus 28. februar 2025 endte dårlig med ubegrunnede anklager om at Zelenskyj ikke var tilstrekkelig takknemlig for den amerikanske støtten som ble gitt til Ukraina. Foto: Joshua Sukoff

Hviterussland, en nasjon med rundt 9,2 millioner innbyggere, skiller Russland i øst fra Polen og Litauen i vest, og strekker seg over et territorium på 80 200 kvadratkilometer, litt mindre enn Kansas. For rundt 26 år siden ble en «unionsstatstraktat» undertegnet av Hviterussland og Russland med mål om å integrere økonomiske, militære og etterretningsinteresser. I 2018 henvendte Putin seg til Aleksandr Lukasjenko, president og selverklært diktator i Hviterussland siden 1994, med et «tilbud» som lovet å opprettholde russiske energisubsidier til Hviterussland i bytte mot mer «intensivert integrasjon». I økende grad avhengig av Russland for energi, handel og sin egen sikkerhet i møte med økende offentlig uenighet, ser det ut til at Lukasjenko har nådd en forståelsestilstand med Putin som til slutt ser ut til å gi avkall på nasjonens suverenitet gjennom en annekteringsprosess til sin større nabo.

Både Hviterussland og Ukraina under russisk kontroll ville gi Putin en bred landbro til de tidligere Warszawapaktlandene i Øst-Europa. Selv om landet for tiden er militært okkupert med Ukraina, vil han sannsynligvis få kontroll over Hviterussland på en mye rimeligere måte. I 2022 ble det etablert en ny doktrine med Hviterussland, som gjorde landet til en enda tettere integrert sikkerhetspartner for Russland ved å tillate Putin å plassere atomvåpen i Hviterussland. Et slikt trekk sikrer i stor grad en russisk tilstedeværelse i Hviterussland i overskuelig fremtid. Lukasjenkos underdanighet overfor Putin har på lignende måte gitt Russland bekvemmeligheten av å bruke hviterussisk territorium til å iverksette militære operasjoner mot Ukraina, som landet deler en nesten 1120 kilometer lang grense med. Dette trekket har tvunget Hviterussland til å bli militært alliert med Russland mot Ukraina og underlagt internasjonale sanksjoner utover de som ble innført som svar på landets falske presidentvalg.

Massiv offentlig protest i den hviterussiske hovedstaden Minsk mot det falske presidentvalget i 2020, der Aleksandr Lukasjenko gjenopptok sin sjette periode etter å ha tiltrådt den i 1994. En gjentakelse av det samme i januar 2025 har gitt ham sin syvende periode. Foto: Hairem

Russisk gavmildhet i å sørge for den hviterussiske offentlighetens velvære gjennom handel og fortrinnsrett har klart å dempe, foreløpig, det polariserte samfunnet som er misfornøyd med Lukashenko-regimets illegitimitet. Dessuten er Putin forberedt på å gi militær støtte til Lukashenko-regimet slik han var da regimet ble utfordret av offentligheten på grunn av det som overveldende ble ansett som riggede valgresultater i 2020, og vil utvilsomt fortsette å gjøre det samme for å holde Hviterussland i sin avhengighetstilstand. Til tross for Russlands sterke støtte og Lukashenkos undertrykkende politikk, er det fortsatt intern ustabilitet blant hviterussere. Kremls retoriske kommentarer om fellesskapet mellom folket i Russland og Hviterussland er utformet for å lulle hviterusserne ytterligere inn i passiv underkastelse til russisk innflytelse og styre.

Tilnærmingen samsvarer med det Putin prøvde og til slutt mislyktes i å gjøre i Ukraina før invasjonen i 2022. Hans forsøk på å fremme en universell «russisktalende» nasjon følger den århundregamle keiserlige russiske og påfølgende sovjetiske tradisjonen med å slette språket, historien og kulturen til andre nasjonaliteter for å homogenisere dem til ett enkelt organ forpliktet til en sentralisert autoritet i Moskva. Mye av det keiserlige Russland på 1700- og 1800-tallet er nå Den russiske føderasjon (RF) eller bare «Russland» og inneholder 21 republikker sammen med andre utpekte føderale enheter bebodd av et mangfold av urfolksetnisiteter. Alle er russisktalende, men blir ikke behandlet som likeverdige med etniske russere, hvorav de fleste bor i den europeiske delen av Russland, konsentrert i tett befolkede byområder. De mer avsidesliggende etniske folkeslagene er for det meste distribuert andre steder i Nord-Kaukasus og øst for Uralfjellene i Russlands asiatiske land. Levestandarden blant dem faller langt under vestlige normer, og helseinfrastrukturen er fortsatt kronisk underfinansiert og dårlig distribuert.

Administrativt kart over Den russiske føderasjonen som viser det territoriale mangfoldet av etniske minoriteter i hele den store landmassen, ofte omtalt som Russland. Grafisk kilde: Porcupen

Det mest tydelige i hvordan etniske ikke-russere nylig har blitt behandlet, var deres uforholdsmessige rekruttering til det russiske militæret for bruk som kanonføde i Ukraina, hvor dødeligheten blant etniske minoritetsstridende har oversteget den for urbane russere fra Moskva med mer enn 100 ganger. På lignende måte har Putin forsøkt å jevne ut den sivile infrastrukturen til sine «russisktalende» i Øst- og Sørøst-Ukraina, noe som har ført til mer enn 12 500 sivile dødsfall. Ironisk nok står hans offergjøring av denne befolkningsgruppen i sterk kontrast til en av hans mange feilaktige begrunnelser for krigen , som var å redde den fra et «folkemord» utført av den ukrainske regjeringen.

Maidan-opprøret i 2013–14 så ukrainere gå ut i åpenhet i protest mot den pro-russiske presidenten Janukovitsj, som valgte å motsette seg Ukraina med EU til fordel for å opprettholde båndene med Putins Russland. Foto: Photobank.kiev.ua

Putin startet sitt angrep på Ukraina i 2014 ved å overta Krim med en umerket russisk paramilitær styrke, samtidig som han hjalp pro-russiske opprørere i Øst-Ukraina med å føre en borgerkrig med den hensikt å destabilisere sentralregjeringen. Dette fulgte etter at Ukrainas pro-russiske president, Viktor Janukovitsj, flyktet fra landet. Maidan-opprøret i 2013–14 i Ukraina, som startet disse hendelsene, kom som en reaksjon på Putins forsøk på å stoppe landets allianse med EU. Fredssamtaler for å stoppe konflikten, som opprinnelig ble meglet av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), førte til Minsk I- og II-avtalene, som begge ikke førte til noen substansiell løsning. Russland hadde snarere manøvrert sin involvering i disse avtalene på en slik måte at de nektet enhver forpliktelse til bestemmelsene i dem, noe som tillot dem å klandre Ukraina for at konflikten fortsatte, samtidig som de jobbet bak kulissene for å fremme konflikten i Russlands favør. Våpenhvileavtaler med Russland ble gjentatte ganger brutt av Kreml den gang og blir fortsatt ignorert den dag i dag.

Putin har lenge klart å utmanøvrere tidligere amerikanske administrasjoner i løpet av sine ondsinnede aktiviteter som leder av Russland ved å bruke et påskudd av fornektelser, trusler og mottiltak. Hans enkleste slagord så langt har vært Trump-administrasjonen, som han tilsynelatende har utøvd kontroll over på en eller annen måte. USA har annonsert forebyggende tiltak i form av direkte territoriale innrømmelser til Russland , samt nektelse av ukrainsk medlemskap i NATO. Alt dette har skjedd under forsøk på å presse Ukraina til seg mineralrettigheter. Nylig har gjenåpningen av russisk gassrørledningstransitt til Europa gjennom ukrainsk land blitt lagt til Ukrainas forpliktelser i pågående forhandlinger.

Europa, 1983. Kartet identifiserer både NATO- og Warszawapaktlandene da Jurij Andropov ledet Sovjetunionen (1982–1984). Flere nasjoner i Øst-Europa ble forent under et russisk hegemoni i 1955 for å støtte Sovjetunionen mot de opprinnelige 12 nasjonene som dannet NATO i 1949, men som opphørte i 1991. Bildekreditt: Brigham Young University, 2004.

EU har forstått trusselen fra Russland mot både Ukraina og seg selv, og reagerer på den mens Putin forsøker å vurdere sin beredskap mot at USA trekker seg tilbake fra sine tidligere forpliktelser. Russiske angrep i Europa i form av sabotasje og undergravende virksomhet har akselerert betraktelig i løpet av Putins krig i Ukraina fra 2022 og frem til i dag, mye av dette formidlet av Russlands militære etterretningstjeneste eller hoveddirektoratet for generalstaben i Den russiske føderasjonens væpnede styrker (GRU). Disse følger flere forsøk før krigen på å destabilisere det europeiske samfunnet i oppkjøringen til Putins invasjon.

Etter så mange års engasjement inkluderer ikke agendaen hans å underkaste seg svake amerikanske forsøk på å stoppe drapene. Snarere er intensjonen hans å fortsette å terrorisere Ukrainas sivilbefolkning, samtidig som de prøver å overvinne, med store mengder, sine militære anstrengelser for å forsvare seg selv. Ukrainas motstandskraft de siste tre årene har imidlertid vist seg å være et større hinder enn Putin hadde innsett, og det er fortsatt den ukjente faktoren som godt kan overvinne hans beste forsøk på å seire. På den annen side har Europas mulighet til å ta et frimodig standpunkt ved Ukrainas side kommet, ettersom Putins tid er i ferd med å renne ut. Russlands økonomi synker ytterligere ned i usikkerhet ettersom forsømmelse av offentlig velferd blir stadig tydeligere, antikrigsfølelsen øker ettersom tapene overstiger tålelige nivåer, deserteringer preger minimale inkrementelle slagmarkgevinster, og store militære eiendeler fortsetter å gå tapt. Å lande på riktig side av historien bør være Europas mål, og beslutningen om å få det til å skje er nå.

Opphavsrett @Kost Elisevich, MD, PhD 2025. Alle rettigheter forbeholdt. Enhver ulovlig reproduksjon av dette innholdet vil føre til umiddelbare rettslige skritt.