Vladimir Putins ondskap sprer seg langt utenfor Ukrainas grenser. Russlands nærmeste naboer i EU kan vitne om de ulike måtene de trues på – konstruert massemigrasjon som forsøker å destabilisere sosial orden, cyberangrep på finans- og statlige institusjoner, desinformasjonskampanjer fokusert på samfunnsmessige klager, sabotasje, attentater og andre metoder som skal utdypes her. Territoriell nærhet er imidlertid ikke en forutsetning for russisk inntrenging. Lignende tilnærminger har blitt brukt på andre nasjoner over hele verden, og spesielt i Vesten, som Putin anser som sin arketypiske fiende på den måten som er typisk for hans sovjetiske oppvekst.
Under Putins ledelse har Russland fått et rykte for å fremme eksepsjonalisme, og med det en følelse av berettigelse der rettferdiggjøring av ulovlig invasjon av en nabonasjon som Ukraina kan bygges på torturerte fantasifabrikasjoner. Blant disse er en absurd forestilling om et fascistisk regime i Ukraina som truer Russlands overlevelse når landet må anklage seg selv for det samme; en annen er en fantasi som oppstår fra1800- tallet som hevder at Ukrainas opprinnelse er en tidlig versjon av Russland. Til slutt er det den oppfattede trusselen fra Nord-Atlanterhavspaktorganisasjonen (NATO) som forsøker å undergrave Russlands sikkerhet når det i virkeligheten er Russland med sine historisk imperialistiske ambisjoner som representerer trusselen, slik de tidligere Warszawapaktnasjonene i Øst-Europa kan bekrefte. Dessuten har de baltiske nasjonene, og mer nylig både Finland og Sverige, forstått de samme risikoene ved å dele en grense eller i det minste en viss nærhet til demonen.

Brutaliteten som Putins krig har blitt ført med i Ukraina er godt dokumentert , og for øyeblikket er det kjernen som hans kriminelle virksomhet i utgangspunktet kan bedømmes ut fra. Omfanget av hans globale innsats krever imidlertid en gjennomgang for å forstå hvorfor den må utfordres og beseires av det globale samfunnet som helhet. Det står mye på spill for den internasjonale orden som ble etablert kort tid etter avslutningen av verdens siste store krig, for nesten 80 år siden.
Den syriske borgerkrigen og russisk aggresjon
Uroligheter i Syria brøt ut i 2011 med en landsomfattende folkelig protest som utfordret Bashar al-Assads undertrykkende regime, noe som gjenspeilet tidligere reaksjoner på autoritært styre i Egypt og Tunisia under den arabiske våren. En borgerkrig brøt ut etter en tungt væpnet respons på uroen fra regimet, støttet av Russland og Kina. Begge nedla veto mot påfølgende resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd som fordømte Assads handlinger. Iran sendte våpen til Assad, og dets tilknyttede organisasjon i Libanon, Hizbollah, sendte krigere. I 2013 ble kjemiske våpen utplassert mot opprørerne, og drepte uskyldige sivile i deres nærhet uten å skille. Russland var allerede tidlig involvert i krigen til støtte for regjeringsstyrkene ved å levere betydelige mengder våpen og utstyr.

I september 2015 gikk Russland fysisk inn i krigen på anmodning fra Assad for å bidra til å beseire hans syriske opposisjon og Den islamske staten Irak og Levanten (ISIL). En omfattende kampanje med luftangrep mot opposisjonens festninger ble igangsatt. Putins geopolitiske mål var todelt: det første å redusere amerikansk innflytelse i Midtøsten, og det andre å få strategisk fotfeste langs Middelhavskysten og utvide Russlands rekkevidde til Nord-Afrika og Rødehavsregionen. Russiske spesialstyrker og Putins leiesoldat Wagner-gruppe slapp løs sin egen type brutalitet, og fokuserte sin ekspertise om brente jord like mye på sivilbefolkningen som på militære mål. Interessant nok, av de sistnevnte målene, var 80 % av Russlands luftangrep i 2016 rettet mot de syriske opposisjonsmilitsene som var engasjert i kampen mot ISIL, og utsatte det syriske samfunnet for ekstremistiske trusler fra en terrororganisasjon. ISIL skulle imidlertid til slutt miste kontrollen over alle sine territorier i Midtøsten innen 2019 gjennom innsatsen fra amerikanske, kurdiske og irakiske styrker, til tross for Russlands innblanding.
I mars 2016 hadde russiske luftangrep alene drept over 2000 sivile, ifølge Syrian Network for Human Rights, en uavhengig overvåkingsgruppe med base i Storbritannia. Dette ble oppnådd ved bruk av klasebomber, brannbomber som inneholdt aluminiumspulver og jernoksid, noe som resulterte i alvorlige, gjennomtrengende brannskader, og termobarvåpen som detonerte et aerosolisert eksplosivt element som kvelte og brente ofrene. Innen 30. april 2018, etter 31 måneder med russisk bombardement, rapporterte den samme overvåkingsgruppen om 7700 sivile ofre, blant dem 1851 barn under 18 år. Amnesty International har stemplet disse krigføringsmetodene som brudd på internasjonal humanitærrett, en sak som er mer enn kjent for det russiske militæret.

Til slutt har russisk intervensjon tilsynelatende sikret Assads makt, noe som har etterlatt Syria i en fastlåst tilstand med opprørsstyrkene. Innen midten av 2023 hadde Russland etablert 105 militære baser i Syria, og Assad-regimet har gitt Russland et løfte om permanent tilstedeværelse for å opprettholde stabilitet i landet. Russlands to primære militærbaser består av Khmeimim flybase i Latakia, en kysthavneby i Nord-Syria, og en marinebase i Tartus, 85 kilometer sør, hvor en del av Russlands nordflåte holder til, som for tiden består av tre landgangsskip. Et nært samarbeid mellom Iran, som har sin egen militære tilstedeværelse i Syria, og Russland har eksistert i landet siden 2015.
Russlands våpenbygging av syrisk migrasjon
En stormløp av hovedsakelig syriske migranter rettet mot Europa var et resultat av den ekstreme volden under Russlands bombekampanje til støtte for Assads egne styrker. Tidlig i 2016 nesten 129 500 ankommet sjøveien og ytterligere 1545 landveien, hvorav de aller fleste tok seg gjennom Hellas. Å utnytte en så massiv strøm av menneskeskapte migranter skaper ikke bare grense- og humanitære kriser, men også kaos og samfunnsmessig uenighet i de nasjonene som må håndtere tilstrømningen. Fremmedfiendtlige og nativistiske krefter driver frem politiske bevegelser og populistiske følelser som innenfor rammen av europeisk demokrati kan skape alvorlige splittelser som igjen ville vært i Russlands favør.
Alt dette bidro ikke bare til å forårsake politisk og sosial ustabilitet i Europa, men distraherte også Vesten fra konflikten som oppsto med Russlands bevisste paramilitære inntrenging på Krim og Øst-Ukraina i 2014, etterfulgt av den påfølgende ulovlige annekteringen av Krim. Åtte år med konflikt fortsatte i Donbas, de østlige regionene i Ukraina, med russiske paramilitære operasjoner som støttet lokale undergravende elementer som konfronterte ukrainske styrker før Russlands direkte invasjon i februar 2022.
Ironisk nok, til tross for problemene Russland forårsaket i Syria, blokkerte de syriske flyktningenes innreise eller utsatte dem for ytterligere fiendtlighet da de søkte asyl. Dmitrij Peskov, Putins talsmann, tilsynelatende uvitende om Russlands involvering i denne lidelsen, foreslo at nasjonene som var ansvarlige for å forårsake flyktningkrisen, burde bære kostnadene. Mangelen på asyl for syrere i Russland førte til at 5500 av dem fortsatte nordover for å passere gjennom grenseovergangen Borisoglebsky-Storskog på omtrent 70°N breddegrad til Norge før denne innreisen ble stengt. Situasjonen forverret syrerne, og noen ble bøtelagt for å ha presentert seg som papirløse flyktninger i innenriksdepartementet. Når de ble tatt av politiet, ble de sendt til interneringssentre for å bli deportert og sendt tilbake til konfliktsonen.
Russisk-hviterussisk samarbeid ved EU-grensen
Russlands partnerskap med Hviterussland og diktatoren Aleksandr Lukasjenko har utvidet temaet om ikke-militær hybridkrigføring, og har gitt Putin ytterligere mulighet til å skape grensekaos ved et annet innreisepunkt, denne gangen med en trussel mot Polen og Litauen. I 2021, bare noen få måneder før Russlands invasjon av Ukraina, lempet hviterussiske myndigheter på visumkravene og oppmuntret tusenvis av migranter fra konfliktrammede land i Midtøsten, som Irak, Syria, Jemen og Afghanistan, til å ankomme Hviterussland. Reisen ble tilrettelagt av det hviterussiske statsdrevne flyselskapet, og migrantene ble innlosjert på statlige hoteller. Hviterussland manglet imidlertid humanitær hjelp på annen måte, men var heller ivrig etter å gjete dem til sin 400 kilometer lange grense mot Polen og nabolandene Litauen og Latvia. Noen migranter dukket opp med russiske visum, noe som tydet på at de hadde blitt tilrettelagt gjennom Russland på andre måter. Dette siste trekket hadde blitt mye tydeligere våren 2024.

På den tiden var denne handlingen tilsynelatende et svar på EU-sanksjoner som ble innført etter Lukasjenkos brutale undertrykkelse av politiske motstandere og demonstranter som utfordret gjenvalget i 2020 etter 27 år ved makten. Valgsystemet hadde blitt korrumpert av regimet, noe som tillot Lukasjenko å beholde det som i praksis var et diktatur. Grenseuroen virket strategisk koreografert for å passe Russlands behov på den tiden, ettersom en ny stor strøm av migranter inn i EU ville ytterligere gi næring til sosial og politisk uro, og oppmuntre høyreekstreme i EU til å reagere. Høsten 2021, mens alt dette pågikk, hadde det blitt mer enn tydelig at Russland samlet tropper langs den ukrainske grensen med økende sannsynlighet for invasjon.
I mellomtiden samlet ikke bare migrantene seg i store antall langs EU-grensen i Hviterussland, men de ble også stadig mer aggressive med voldsutbrudd .Situasjonen ble forverret av deltakelsen fra den hviterussiske grensepatruljen, som støttet ulovlig passasje gjennom grensen ved å dirigere migranter mot sårbare områder og ved å forsøke å blinde de motsatte grensevaktene med laserlys. Som for å fremheve de to regimenes samarbeid i denne krisen, holdt Russland og Hviterussland militærøvelser ved siden av grensen mellom Polen og Hviterussland, mens tusenvis av migranter var strandet under iskalde og stadig mer uhygieniske forhold sent på høsten. På dette tidspunktet hadde rundt 15 000 polske tropper blitt utplassert til grensen som svar på situasjonen som hadde utviklet seg da EU forsøkte å dempe den konstruerte krisen. Omfattende barrierer ble satt på plass, og en eksklusjonssone på 200 meter i bredden ble opprettet for å demme opp for strømmen av migranter, men problemet har fortsatt til i dag, med Russlands involvering klarere definert.
Den russisk-georgiske krigen 2008
Før han invaderte Ukraina, angrep Putin Georgia i august 2008. Uroligheter hadde eksistert i Georgias nordlige regioner Abkhasia og Sør-Ossetia siden uavhengigheten fra Sovjetunionen ble erklært i 1991. En russiskstøttet separatistbevegelse i disse to regionene var det nødvendige grunnlaget for at Putin skulle engasjere seg i Georgias anliggender da det brøt ut kamper i Sør-Ossetia. Siden 2001 hadde Putin forsøkt å undergrave regionens forbindelse med Georgia. Det som ytterligere foranlediget Putins ambisjoner i Georgia var sistnevntes økende pro-vestlige holdning og interessen for å bli med i NATO, som hadde forpliktet seg til prosjektet på toppmøtet i Bucuresti i 2008. Russiske intensjoner ble tydeligere angående fremtiden til både Abkhasia og Sør-Ossetia da Russlands ambassadør til NATO ga en advarsel om at Russland ville søke uavhengighet under en slik situasjon. Da georgiske styrker rykket inn for å dempe volden i Sør-Ossetia, møtte de russiske tropper som hadde flyttet ulovlig inn i regionen. Falske anklager om folkemord mot russiske sivile i regionen ga Putin et påskudd til å starte en fullskala krig mot Georgia, og rettferdiggjorde angrepet med den humanitære glansen av en «fredshåndhevelse».

Russisk luftbombardement fulgte i og utenfor Sør-Ossetia, etterfulgt av en marineblokade av Georgias Svartehavskyst. Russland anerkjente deretter uavhengigheten til Abkhasia og Sør-Ossetia, etter at en våpenhvileavtale ble forhandlet frem av Frankrikes president Sarkozy. Anerkjennelsen ble kun erklært for å bekrefte deres autonome status, som allerede var etablert tidlig på 1990-tallet, men fortsatt som deler av Georgia. Krigen hadde opprinnelig fordrevet 192 000 mennesker, og seks år senere hadde over 20 000, hovedsakelig etniske georgiere, fortsatt ikke fått tilbake hjemmene sine. I 2021 erklærte Den europeiske menneskerettighetsdomstolen Russland ansvarlig for menneskerettighetsbrudd i løpet av sitt militære engasjement, og i 2022 tiltalte Den internasjonale straffedomstolen visse russiske statsborgere for krigsforbrytelser mot etniske georgiere.

Russland har de facto overtatt kontroll over både Abkhasia og Sør-Ossetia, til tross for at regionene fortsatt er internasjonalt anerkjent som en del av Georgia. Dessuten har de basert et betydelig antall militært personell i hver av regionene, hvorav noen nylig er blitt omplassert for å kjempe i Ukraina. Fem permanente militærbaser er opprettet bare i Sør-Ossetia. Bortsett fra å vinne territorium, står Russland til å benytte seg av Abkhasias 213 kilometer lange Svartehavskystlinje, der de søker å etablere en større marinebase i havnen i Ochamchire, til tross for innvendinger fra det georgiske parlamentet. Havnen er for tiden hjemsted for en rekke patruljebåter fra den russiske føderale sikkerhetstjenesten (FSB). Russlands moderne historie med å gjøre krav på territorium under tvilsomme omstendigheter har vært i tråd med landets generelle politikk med territoriell ervervelse gjennom militær okkupasjon, slik tilfellet var i Kaliningrad etter andre verdenskrig.
Russiske cyberangrep på utenlandske nasjoner
Nettkriminalitet har blitt et internasjonalt fenomen, mye av det rettet mot økonomisk vinning. Russiske aktører under Putins regime startet imidlertid en prosess med nettspionasje som et middel for hybrid krigføring for å gi Russland strategiske fordeler ved å undergrave vitale interesser i de nasjonene de anså som allierte seg mot dem. På en Valdai-konferansediskuterte Putin utenrikspolitikk under tittelen «Russland og den verden i endring», der han nevnte bruken av «myk makt» i form av en matrise av verktøy og metoder for å oppnå utenrikspolitiske mål uten bruk av våpen. Han antydet at disse metodene ble brukt til å provosere frem ekstremistiske og nasjonalistiske holdninger, manipulere offentligheten og blande seg inn i innenrikspolitikken til suverene nasjoner, men unnlot å nevne at Russland allerede var engasjert i lignende aktivitet. Omtrent samtidig fremmet Valery Gerasimov, Putins sjef for generalstaben i de russiske væpnede styrker, og angivelig forfatter av det som har blitt kalt «Gerasimov-doktrinen», ideen om en ny krigføringsmetode som krevde en integrering av ikke-militære evner for å gi strategisk fordel ved å undergrave motstanderens sikkerhet og politiske vilje.
I 2007 planla Estland, et tidligere satellittland til Sovjetunionen, å flytte et russisk minnesmerke over andre verdenskrig fra hovedstaden Tallinn. Dette fikk en sint Putin til å reagere ved å deaktivere landets internett med et distribuert tjenestenektangrep (DDOS) som pågikk over en tre ukers periode. Offentlige og private organisasjoner ble rammet av målretting mot statlige og kommersielle nettsteder ved å overbelaste serverne sine med søppeltrafikk som gjorde dem utilgjengelige. Dette var den første kjente episoden der en nasjon truet en annens sikkerhet og uavhengighet gjennom et slikt angrep. I ettertid beviste Russland selv effektiviteten av denne typen inntrenging som et annet middel for hybrid krigføring som snart ville bli brukt andre steder.
Både Georgia og Ukraina ble mål for Russland i 2007, med inkludering av «falske nyheter» med det formål å undergrave demokratiske prinsipper og polarisere lett manipulerte elementer i samfunnet. I 2008, da Litauen forbød bruken av utdaterte sovjetiske symboler, ødela russiske hackere nettsteder med symboler som var symbolske for det tidligere Sovjetunionen. En koordinert russisk militær- og cyber-DDOS-aksjon ble utført for første gang under den russisk-georgiske krigen i 2008, med forstyrrelser i Georgias interne kommunikasjon. I 2009 lanserte Russland cyberangrep mot to nasjoner alliert med dem i Samveldet av uavhengige stater, Kirgisistan og Kasakhstan. I det første tilfellethandlet det om å tvinge president Bakijev i Kirgisistan til å kaste ut en amerikansk militærbase. I det andre tilfellet gjaldt det en klage til et mediehus som publiserte en kritisk uttalelse til Russland fra president Nazarbajev i Kasakhstan.

Et andre koordinert militært og DDOS-angrep, 32 ganger større enn det som ble utført på Georgia i 2008, kompromitterte internettkommunikasjonen i Ukraina da russiske paramilitære styrker overtok Krim i mars 2014. I mai samme år, kort tid før presidentvalget i Ukraina, hacket Russland valgkommisjonen sin , selv om ukrainerne var raske til å løse problemet med den påfølgende arrestasjonen av hackerne.
I 2015 ble det oppdaget at datanettverket til den tyske Forbundsdagen hadde blitt penetrert av russiske hackere i et forsøk på å få tilgang til de administrative nettverkene til tyske politikere og NATO. Ytterligere bekymring ble reist i 2016 da det ble gitt bevis for at Tysklands parlamentsvalg i det kommende året ville oppleve russisk cyberinnblanding i et forsøk på å svekke den sittende forbundskansleren Angela Merkel. Russlands utenlandske engasjement fortsatte, og hackerne fikk tilgang til det amerikanske demokratiske partiets datanettverk og e-postene til tjenestemennene, som deretter ble spredt globalt gjennom WikiLeaks. Innbruddet var tydelig ment å undergrave Hillary Clintons kandidatur til presidentskapet. Finlands utenriksdepartement ble varslet i 2016 om at det hadde blitt kompromittert av russiske hackere i 2013, og at det på den tiden hadde vært en del av en større kampanje som involverte over 50 nasjoner.
Nylige russiske cyberangrep har forårsaket kaos på sykehus i Storbritannia, i forsvaret, i luftfartsselskaper og hos politikere i Tyskland og Tsjekkia, og i kritiske infrastrukturenheter i Sverige, Litauen, Polen og Slovakia. Mye av aktiviteten har vært knyttet til en gruppe («Fancy Bear») knyttet til Kremls hoveddirektorat for generalstaben i den russiske føderasjonens væpnede styrker (GRU), eller bare det russiske militærets hovedetterretningsdirektorat. Angrepene fortsetter å få momentum globalt, spesielt i Vesten, med tilhørende økt årvåkenhet og tilsvarende iverksatte mottiltak.
Russisk leiesoldatinngrep i Afrika
Russland har lenge blandet seg inn i afrikanske nasjoners anliggender som den første av en rekke nasjoner som søker innflytelse, selv om landets aggressive metoder og motiver har vist seg å være langt mer egoistiske. Formålet har vært å utvinne rikdom og undergrave demokratier til støtte for autoritære regimer som avtaler lettere kan oppnås med gjennom direkte transaksjonsforhold, i stedet for å gå gjennom tvetydighetene i parlamentarisk debatt. Bortsett fra direkte militært engasjement med utplassering av Kreml-tilknyttede Wagner-gruppens leiesoldater til støtte for kupp, har Russland introdusert desinformasjonskampanjer, blandet seg inn i nasjonale valg, byttet våpen for tilgang til ressurser og overgått nasjonale sikkerhetstjenester.

Russland har vært den primære agenten for desinformasjon i Afrika, og har sponset 80 kampanjer i 22 land og representert nesten 40 % av alle slike kampanjer. Sammen med Kina, De forente arabiske emirater, Saudi-Arabia og Qatar står landet for nesten 60 % av desinformasjonskampanjene på kontinentet. Transnasjonale kampanjer, hvorav 16 tilhører Russland, har dukket opp og spredt antivestlige følelser, med to bemerkelsesverdige desinformasjonsaktører knyttet til Russland som samlet en samlet følgerskare på sosiale medier på over 28 millioner. Wagner-gruppen har brukt desinformasjon til å spesifikt målrette Mali, Burkina Faso og Niger i Vest-Afrika. For å beholde makten har militærjuntaer i Mali og Burkina Faso blitt avhengige av russisk støtte. Siden juntaen i Mali tok makten i 2020, har den gjentatte ganger brutt sin forpliktelse angående en overgangstidslinje, samtidig som den har latt landets sikkerhetsmessige og økonomiske forhold forverres alarmerende. En separatistkoalisjon fra Taureg-partiet led nylig et stort nederlag for Mali-styrker og dens Wagner-allierte ved grensen til Algerie, noe som viser at Russland bare har lyktes med å skape større ustabilitet gjennom sine handlinger og lidd konsekvensene. En lignende situasjon har oppstått i Niger etter militærkuppet i juli 2023, med en forverring av nasjonens sikkerhet, økonomi og sosiale velferd. Alle fremskrittene som ble gjort under tidligere demokratisk lederskap er effektivt visket ut, og islamistiske grupper skaper nå uro og tvinger juntaen til å utplassere russiske leiesoldater i bytte mot gruverettigheter i landets gullholdige regioner.
Etter Putins attentat på Jevgenij Prigozjin, lederen av Wagner-gruppen, i 2023 og gruppens innlemmelse i det russiske militæret, kan man ikke lenger påberope seg noen plausibel benektelse fra Putins regime for pågående systematiske brudd på menneskerettighetene (f.eks. tortur, plyndring, summarisk henrettelse, seksuell vold) begått av gruppen. Til syvende og sist har rekrutteringen av disse russerne bare lykkes med å forverre volden og elendigheten som folket lider under. Dessverre har noen afrikanske ledere sett Russland som et middel for å validere sitt grep om makten, og Russland har vært mer enn glade for å imøtekomme dem uten å investere mye i prosessen. Et annet godt eksempel på sistnevnte har vært i kraft siden 2020 i Den sentralafrikanske republikk (CAR), hvor Wagner-gruppen har forsøkt å utnytte sine gull-, diamant-, uran- og oljeressurser i bytte mot sikkerheten den tilbyr til støtte for regimet til Faustin-Archange Touadéra.
En avledet effekt av uroen i Afrika, forverret av Wagner-leiesoldater, har vært den massive fordrivelsen av folk i de ulike konfliktsonene, spesielt i Sahel og Sentral-Afrika. Bare i Den sentralafrikanske republikk var 722 000 internt fordrevne innen utgangen av 2021. FNs kontor for koordinering av humanitære saker anslo at mer enn 60 % av befolkningen trengte øyeblikkelig hjelp. Mange ville dra på en migrasjon nordover til Tunisia og Libya for å unnslippe hungersnøden og volden. Russland har på sin side også etablert to militærbaser i Libya under kontroll av Wagner-leiesoldater, integrert GRU- og spesialstyrkepersonell, og flyttet inn S300 luftforsvarssystemer som for å sikre fotfeste strategisk nær Sør-Europa. Wagner-personell har vært ytterligere engasjert i å legge til rette for ulovlig migrasjon til Europa ved å forhandle med smuglere som har gjennomsyret kysten. Akkurat som i tilfellet med migrasjon vestover fra Midtøsten gjennom Hviterussland, har det vært en betydelig bevegelse av migranter mot Europas sørlige kystlinje, spesielt Italia gjennom Nord-Afrika, med formål som passer Russlands behov for igjen å destabilisere samfunnsmessige og statlige institusjoner i EU.
Russlands marsj inn i Venezuela
Russlands ønske om at autoritarisme skulle slå rot i Venezuela ble virkelighet med den marxistiske lederen Hugo Chávez i 1999 på en populistisk plattform som tiltrakk seg arbeiderklassen og de fattige. Putin kom til makten kort tid etter, i 2000, og engasjerte seg i et forsøk på å trekke latinamerikanske nasjoner inn i Russlands innflytelsessfære, omtrent slik hans tidligere ledere i Sovjetunionen hadde gjort med Cuba og Nicaragua. Men nå var intensjonen bredere, med hans visjon om å rekruttere nasjoner til en ny verdensorden som ville utfordre den ledet av USA. Chávez delte en sterk anti-amerikansk følelse og favoriserte snart forholdet til Russland, og styrket dem med kjøp av militært utstyr til en pris av over 4 milliarder dollar. Ytterligere avtaler ble inngått i 2008 om samarbeid om kjernekraft, et romforsvarssystem og levering av atomubåter innen 2020.
Chávez døde i 2013 og ble etterfulgt av sin visepresident, Nicholás Maduro, i et spesielt presidentvalg. Korrupsjon hadde slått rot i det ressursrike Venezuela under Chávez og ble et mye større problem under Maduro, hvis demagogi har resultert i politisk og sosioøkonomisk forverring med et stadig større formuesgap. Dette har manifestert seg i hyperinflasjon, ekstrem fattigdom, matmangel, arbeidsledighet, et sviktende helsevesen, eskalerende kriminalitet og dødelighet, og betydelig utvandring. Sistnevnte ble en stor kilde til vanskeligheter med de resulterende belastningene som ble pålagt den amerikanske sørgrensen, spesielt under Biden-administrasjonen.

Da Maduro ble «gjenvalgt» i 2018 under omstendigheter som ble ansett som bedragerske av nabolandene EU, Canada og USA, anerkjente Maduro-regimet, og sammen med Kina nedla de veto mot en resolusjon i FNs sikkerhetsråd som krevde nytt presidentvalg. I løpet av samme år, i bytte mot Russlands bistand i form av lån og redningspakker de siste årene, fikk Russland eierskap til store deler av flere venezuelanske oljefelt og kontroll over den fremtidige produksjonen fra to karibiske naturgassfelt. Dessuten overtok de 49,9 % kontroll over CITGO, Venezuelas heleide amerikanske selskap, inkludert tre raffinerier langs Gulfkysten, i bytte mot 1,5 milliarder dollar. Ved utgangen av 2018 hadde Russland investert 1 milliard dollar i Venezuelas gullgruveindustri, og det ble inngått ytterligere kontrakter for å levere 600 000 tonn hvete og for å modernisere og vedlikeholde sin våpenrustning i Venezuela.
Midt i stridene i Venezuela, Maduros tvilte autoritet etter valgfusket i 2018, og bekymringer rundt Russlands investeringer, begynte Putins Wagner-leiesoldater å komme inn i Venezuela i 2018, tilsynelatende for å beskytte Maduro. Bortsett fra å trene venezuelanske kampenheter og pro-regime-militser, har Wagner-styrker vært engasjert i å beskytte oljeraffinerier sammen med en rekke lokale russiske kommersielle enheter. Utvinning av thorium, et radioaktivt metall som kan brukes i luftfartsindustrien så vel som i kjernefysiske reaksjoner blant andre bruksområder, har blitt et annet fokus for beskyttelse fra Wagners side ved etablerte russiske utvinningsoperasjoner. Gruppen har også blitt involvert i ulovlig gullgruvedrift der menneskerettigheter har blitt krenket og miljøskader har oppstått.

Det omstridte presidentvalget i Venezuela i juli 2024, tydelig korrumpert av omfattende statlig innblanding, har sett Wagner-leiesoldater blant venezuelanske sikkerhetsstyrker under protestene som fulgte. Den nylige ankomsten og den utvidede tilstedeværelsen av russiske krigsskip i Venezuela falt sammen med valget, som for å sende et budskap om at forsterkninger var tilgjengelige om nødvendig. Dessuten har Maduros nylige territoriale konflikt om nabolandet Guyanas Essequibo-region ført til oppgradering av Venezuelas nærliggende militærflystripe, utvidelse av militære anlegg og bygging av en bro for å legge til rette for kryssing inn i territoriet. Episoden har virket mer som en distraksjon for å avlede oppmerksomheten fra valget. Men skulle USA bli tvunget til å handle militært i en eskalering av konflikten, ville den russiske tilstedeværelsen komplisere situasjonen.
Putins statsstøttede kriminelle handlinger
I juli 2024 en komplott av russiske agenter for å myrde Armin Papperger, administrerende direktør og styreleder i Rheinmetall AG, den femte største våpenprodusenten i Europa, avslørt av et samarbeid mellom amerikanske og tyske etterretningstjenester. Det var en av flere russiske planer om å drepe ledere i europeisk forsvarsindustri som hadde støttet Ukrainas forsvar mot Russlands invasjon. Som en annen del av Putins hybridkrigføringhar Russland engasjert seg i flere prosjekter som har inkludert brannstiftelse i lagerbygninger, hærverk og bombeplaner, alt en del av en omfattende sabotasjeoperasjon i NATOs medlemsland rettet mot våpenforsyningslinjer og individene involvert i produksjonen av dem. De fleste, om ikke alle, ser ut til å være knyttet til Russlands GRU-etterretningstjeneste.
planlegging og gjennomføring av sabotasjeangrep har eskalert i år med den hensikt å øke kostnadene for støtte til Ukraina. En stedfortredermetode har blitt tatt i bruk der Russland rekrutterer sympatisører på nettet for overvåking og informasjonsinnsamling, etterfulgt av en mulig ødeleggelse av det aktuelle stedet. Operasjonene tilsynelatende utføres på en måte for å holde seg under terskelen for å igangsette en rasende militær respons. Disse intervensjonene er kjent for Putin med hans kunnskap om spionasjeoperasjoner utført av sovjetisk sikkerhetsstyrke. I de tidlige dagene av den kalde krigen på 1950-tallet hadde sovjeterne gjemt lagre av høyeksplosiver og våpen over hele Vest-Europa og muligens USA med faste planer om å aktivere dem på ordre, men som aldri ble noe av. Plasseringen av disse lagrene har i stor grad forblitt uoppdaget av Vesten, selv om de absolutt er kjent for Putin.
Russiske statsstøttede attentater har ellers blitt gjeninnført av Putin og dateres tilbake til 2004, til de tidlige stadiene av hans presidentskap, da den tsjetsjenske visepresidenten Zelimkhan Janderbijev, en nasjonalist som ønsket uavhengighet for Tsjetsjenia, ble henrettet i Qatar av to russiske agenter. En rekke forgiftninger av russiske eksil- og opposisjonsfigurer på utenlandsk jord har fulgt, noen vellykkede, andre mindre. De som skjer i Russland har en mer voldelig profil – skytinger, eksplosjoner, «fall» fra vinduer eller ned flere trapper, henging. Kunnskapen om at de personene som er målrettet mot henrettelse er borgere fra andre nasjoner, snur arket når det gjelder arten av slike forbrytelser. Det må stilles spørsmål ved om nasjonen som er ansvarlig for dem, kan tvinges til å møte konsekvensene på en måte som tvinger den til å avstå omtrent slik den burde ha blitt tvunget til å gjøre da den først invaderte Ukraina i 2014.
Putin, Sovjetunionen
Putin ser ut til å ha overbevist sitt folk om behovet for et Stor-Russland, et land som erklærer seg dominerende blant andre nasjoner, fryktet for sin storhet, slik at det kan lede andre inn i en ny verdensorden som andre autoritære regimer kan føle seg tvunget til å høre til. Han har mislyktes, men andre innenfor hans regime vil fortsatt lure på om de kan gjenoppfinne seg selv og anta en lignende diktatorpersona med lignende intensjoner. Sovjettidens mentalitet består med behovet for å delta i et kappløp for å forbedre andre militært for enhver pris. Territoriell gevinst og global fordel prioriteres langt over Russlands folks velferd. Putins forsøk på å utøve slike ondsinnede handlinger globalt vil til slutt utgjøre svært lite når nasjonen hans har blitt overvunnet militært og økonomisk ødelagt mens den ligger nedtonet foran Kina. Eksemplet han har satt med sin autoritære styreform, akkurat som lederne av Sovjet-Russland foretok seg før ham, bringer nasjonen hans nok en gang til randen av katastrofe. Ved å gjøre det har Putin satt Russland i dårlig lys gjennom de kriminelle handlingene han har foretatt over hele verden, og demonstrert for det globale samfunnet den sorgen de har forårsaket. Mye vil bli stående uforgivet og husket.
Europa må slutte å frykte russisk hegemoni og tanken på å gjenoppleve fortiden. Vesten må se slutten på et tilbakevendende mareritt forårsaket av nok et russisk regime som ikke er i stand til å lære av fortiden og sin egen gjentakende syklus av fiasko. Det er på tide med et annet russisk styresett som ivaretar hele nasjonens behov i stedet for å velge ut urbane sentre, og som slutter å skape falske illusjoner om fremgang når så mye svikter rundt det. Autoritærer ser på de meningsløse aspektene ved demokratiet – et rettsvesen som til tider mislykkes i sitt oppdrag, et lovgivende organ som blir så polarisert at fremgangen blir forsinket, en utøvende gren som vakler i sin dømmekraft – og tror det finnes en bedre måte å gjøre det på, der beslutningstaking rett og slett ligger i hendene på en autokrat og en gruppe lojale sykofanter. I ettertid kan de imidlertid oppdage for sent at energiforbruket som brukes på argumentasjon innenfor demokratiske institusjoner faktisk baner vei for en varig nasjonal velferd og sikkerhet. Demokratier svikter selv når denne energien forsvinner, og trangsynte populistiske forestillinger slår igjen rot og fører nasjonen tilbake til et autoritært mareritt.
Opphavsrett @Kost Elisevich, MD, PhD 2024. Alle rettigheter forbeholdt. Enhver ulovlig reproduksjon av dette innholdet vil føre til umiddelbare rettslige skritt.
2 tanker om «De globale russiske koppene»
Kommentarer er stengt.