Dårlige ledere og nyttige idioter

Et tilbakevendende mareritt i historien har vært ankomsten av folkevalgte ledere som fikk makt gjennom å fremme en populistisk holdning til slike splittende spørsmål som innvandring, rasefiendtlighet og klassekamp. Deres løfte om endring ville komme med en pris – avsløringen om at den utøvende makt ga myndighet til å endre styringsmekanismene for å passe deres formål. Endring ville komme i form av rettslige tiltak og økonomisk press på institusjoner som var ment å begrense den vilkårlige utøvelsen av utøvende makt over det offentlige beste, og politiarbeid i samfunnet med alternative midler. Mønsteret er kjent og har spilt seg ut i løpet av det 20. århundre, særlig i Sovjet-Russland og Nazi-Tyskland. Det førte til etableringen av undertrykkende autoritære regimer som ikke bare etablerte kontroll over sitt eget samfunn, men dikterte en utenrikspolitikk som gjorde verden mindre trygg.

To aldrende ledere, Vladimir Putin og Donald Trump, har nå tatt en lignende kurs mot egoistiske agendaer som er ment å sikre en slags arv som, uten at de vet det, vil oppnå det motsatte av det som var ment. Begge har allerede klart å svekke den moralske statusen til sine respektive land og skammet seg selv i prosessen. Begge er fast bestemt på å omorganisere den internasjonale orden , men ikke gjennom en følelse av altruisme som ville sørge for alle folks velferd. Snarere er deres formål å sikre at de mektige arver retten til å diktere sine vilkår for resten av menneskeheten som ikke har evnen til å utnytte den samme destruktive kraften som de besitter. Lærdommene som tilsynelatende er lært fra krigens stridigheter i forrige århundre virket transformerende og varige, men gir nå etter nok en gang for autoritære krefter på en måte som truer et lignende utfall. Løftet fra FN og andre globale organisasjoner som Den internasjonale straffedomstolen om å begrense slike ledere og deres regimer har ikke vært tilstrekkelig til å sikre verden den ordenen den trenger for å fungere til beste for alle nasjoner. Håpet for menneskeheten i dag avhenger ikke bare av utfallet av krigene disse lederne har startet, men også av viljen til de som må motstå deres innflytelse, både innenlands og internasjonalt.

Vladimir Putin møter Donald Trump på G20-toppmøtet i Osaka, Japan, juni 2019. Foto: Kreml

Trump 
Presidenten befinner seg i sentrum av en krets av lojalister og familiemedlemmer som har begått en skala av korrupsjon som aldri før er sett i amerikansk regjering. Trumps respekt for Putin, til tross for sistnevntes historie med å tolerere kriminell aktivitet både nasjonalt og internasjonalt, er ikke overraskende gitt amoraliteten i hans egen karakter. Hans intensjon om å frafalle tollsatser på kjøpere av russisk energi pålagt av Graham-lovforslaget, som ble vedtatt i Senatet med 86-11 stemmer og som han nylig signerte, vil neppe bli rokket av den sinte tverrpolitiske irettesettelsen som fulgte. «Avtalen», som Trump kalte det, i bytte mot en amerikaner fengslet av russerne, frigjorde ikke bare russisk energi for eksport i mengder som ikke var tilstrekkelige til å håndtere amerikansk drivstoffmangel, men frafalt også sanksjoner mot individuelle russere som var medskyldige i Putins krigsinnsats, Russlands finansinstitusjoner og til og med dens ulovlige skyggeflåte. Som en reaksjon på nyheten Tom Nichols i The Atlantic: «Trump er en svak mann som blir skremt av sterkere og smartere menn», og Andrew McCarthy i National Review la til at den amerikanske presidenten «har stilt seg på den totalitære aggressorens side overfor det allierte europeiske demokratiet som den utnytter». Trumps trekk har også invitert til mer uanstendige former for kritikk, både hjemme og i utlandet, noe som gjør ham til fokus for offentlig latterliggjøring på et spesielt upassende tidspunkt før landets mellomvalg. Hans fnyseri over den russiske lederen har gjenopplivet merkelappen som tilskrives ham Russlands «nyttige idiot», et begrep Kreml bruker for å kategorisere de som er underdanige sin sak. For å forverre saken omtalte Steven Witkoff, Trumps «spesielle» utsending til Russland, som fungerte som nøkkelforhandler i fredssamtalene, uvitende Putin som en «humanitærperson» i anledning løslatelsen av den amerikanske krigsfangen, tilsynelatende uforstyrret av Putins kriminelle fortid og pågående krigsforbrytelser. 

Russlands president Vladimir Putin håndhilser på president Donald Trumps spesialutsending Steve Witkoff under et besøk i Kreml 5. september 2026. Foto: Kreml

Enda mer kritisk er det at det nylig kom nyheter om uanmeldte forstyrrelser i Starshield-systemet, som driver satellittkommunikasjon av militær kvalitet for forsvarsapplikasjoner, og i Starlink-systemet, som begge brukes av Ukrainas militære. Restriksjonene har hindret avlytting av russiske jetdrevne droner som retter seg mot Ukrainas byer. Starlink har også sørget for målrettingskapasitet for angrep på fiendtlige installasjoner i de midlertidig okkuperte områdene i Ukraina, samt midler for luftlevering av mat og vann for å rykke frem posisjoner på fronten. Det ser nå ut til at Elon Musk var ansvarlig for beslutningen om å nekte Ukraina sistnevnte, selv om det er vanskelig å forstå hvordan dette ville ha skjedd uten Trump-administrasjonens eller i det minste det amerikanske forsvarsdepartementets kunnskap. Starshield-systemet, spesielt, kontrolleres av Pentagon, og en tverrpolitisk gruppe senatorer har bedt Forsvarsdepartementets generalinspektør om å undersøke feilvurderingen.

Midt i denne fiaskoen har Trump krevd at den ukrainske presidenten Zelenskyj skal erstattes og at valg skal avholdes mens krigen fortsetter uforminsket på ukrainsk territorium. Han har klandret Zelenskyj for dieselmangelen i USA, og dermed avledet sin egen betydelige ansvarlighet for den globale krisen med krigen han startet i Midtøsten. Ukrainas kampanje rettet mot Russlands raffinerier startet i 2023, lenge før Trumps krig. Hensikten var å redusere oljeeksportinntektene Russland mottok for å finansiere sin krigsmaskin og redusere drivstofftilgjengeligheten for militæret for å føre krigen. Kampanjen har gradvis eskalert med 32 angrep registrert i løpet av de første fem månedene av 2026, og har resultert i at Russland enten har måttet begrense eller forby dieseleksport for å sikre sine egne reserver. Innsatsen har lykkes med å redusere Russlands råoljeforedling til et 20-års lavpunkt og redusere oljeraffineringskapasiteten med over 40 %.

Før 2026 importerte Russland ikke direkte olje til USA på grunn av et forbud mot råolje og petroleumsderivater. Ironien for Trump er at dieselkrisen hans eskalerte med utbruddet av krigen i Midtøsten i februar 2026, noe som resulterte i at dieselprisene steg til rekordhøye nivåer i september. Truslene som nå eksisterer ved Hormuzstredet i Persiabukta, hvor opptil 20 % av transitten fortsatt er hindret og kan endres til det verre når som helst, og Bab el Mandeb-stredet i Rødehavet, hvor omtrent 90 % av oljetransitten har blitt påvirket, er hovedårsaken til Trumps dårskap, ikke Ukraina.

På et annet notat kommer majoriteten av utenlandsk råolje som kommer inn i USA fra Canada , som står for over 60 % av all import av råolje, mens Mexico er på andreplass og leverer over 10 %. Spesielt kanadisk tung råolje raffineres i USA til lavsvoveldiesel og annet drivstoff. Faktisk er amerikanske raffinerier i Midtvesten spesielt konfigurert for å behandle den tunge råoljen importert fra Vest-Canada. Situasjonen fremhever et annet pinlig aspekt ved Trumps utenrikspolitikk, som har rettet handelsforbindelser mot Canada, og som økonomer har kritisert for hans forvrengning av faktaene som rettferdiggjør hans tilnærming. En handelskrig har startet uten grunn og har videreført til å inkludere direkte importforbud mot enkelte produkter. Situasjonen ser nå ut til å forklare, delvis, hvorfor Trump ber Russland om diesel når Russlands egne reserver ser ut til å være utilstrekkelige, snarere enn Canada, som USA deler en direkte rørledning med.

Putin
Den russiske lederen vet ingenting om moral og kan få æren for å ha grunnlagt et betydelig kleptokrati som han selv forkler i form av en marginalt legitim regjering. Politisk vold er akseptert oppførsel når den møter hans godkjennelse. Forgiftningen av Aleksandr Litvinenko med polonium-210 i England i 2006, skytingen av Boris Nemtsov på en bro i Moskva i 2015 og forgiftningen av Aleksej Navalnyj med dødelig gift i 2024 utgjør attentatene på bare noen få av mange som har krysset Putin på en eller annen måte. Praksisen har holdt seg konsistent gjennom hele Putins periode og et anerkjent middel for å opprettholde kontroll i situasjoner der saken ikke kan løses på noen annen måte. Det mest bemerkelsesverdige attentatet som følge av Putins krig i Ukraina var attentatet på Jevgenij Prigozjin i 2023 etter det væpnede mytteriet av hans Wagner-gruppe mot Russlands militære ledelse. Han ble eliminert av en plantet bombe som detonerte midt i luften på flyet hans.

En av Putins superyachter, den 142 meter lange Scheherazade, konfiskert av italienske myndigheter. Foto: DrDuu 007 uten endringer.

Putin, kanskje enda mer egoistisk enn sin amerikanske motpart, kan gjøre krav på en rekke eksklusive offisielle residenser, villaer eller palasser over hele Russland. De mest storslåtte finnes i Sotsji langs den østlige Svartehavskysten og ved bredden av Valdaisjøen nordøst for Moskva. Putin er også knyttet til en flåte på så mange som 10 yachter og superyachter som er knyttet til skallselskaper eller oligarkk-medarbeidere. Mest bemerkelsesverdige er superyachten Graceful, verdsatt til 100 millioner dollar, som nylig ble ledsaget av en jager inntil den slo av sin digitale marinesporing og forsvant ut av syne, og Scheherazade, verdsatt til 700 millioner dollar, som for tiden befinner seg i Italia etter at den ble beslaglagt av italienske myndigheter.

Disse eiendelene blekner i sammenligning med hans ultimate, egoistiske imperialistiske fantasi om å gjenskape det russiske imperiet, en innsats som viser seg å være en bro for langt. Krigene i Tsjetsjenia, Georgia og, spesielt nå, i Ukraina har vist seg å være snublesteiner, og den siste krigen truer ikke bare Russlands økonomi , men viser også at militæret er mindre enn annonsert. Likevel fortsetter han til tross for at han taper terreng i Ukraina og utarmer militæret sitt for personell og våpen fordi han ikke klarer å stoppe av frykt for å miste det som er igjen av sin status innenlands og muligens livet sitt. Nå som en tiltalt krigsforbryter fortsetter Putin å samle et register over krigsforbrytelser med en kampanje for åpenbar ødeleggelse av sivil infrastruktur og drap på uskyldige sivile. Verken han eller hans kamerat har noen begrunnelse for disse handlingene som bare kan tjene til å terrorisere og undertrykke et folk som er fast bestemt på å sikre et skikkelig demokrati fritt for innflytelsen fra Russlands undertrykkende regime.

En hjerteoperasjonsstue ved Strazhesko-instituttet ved National Academy of Medical Sciences i Kyiv ble nylig ødelagt av et russisk droneangrep. Foto: Ukraina via X

4. februar 2022, rett før åpningsseremonien for vinter-OL og 20 dager før invasjonen av Ukraina, møtte Putin Xi Jinping. På agendaen sto en avtale om at Russland skulle forsyne Kina med ytterligere naturgass, en felles erklæring om et «ingen grenser» for kinesisk-russisk samarbeid og en ganske merkelig uttalelse som motsatte seg ytterligere utvidelse av NATO. Uttalelsen stemte overens med Putins tidligere argument mot NATOs «inngrep» på Russlands vestgrense, et argument som tjente hans forvrengte versjon av hendelsene mer enn det realiteten faktisk viste. I sannhet krevde spesielt østeuropeiske land på den tiden medlemskap i NATO, en defensiv organisasjon, som et middel til å beskytte sine egne nasjonale interesser mot fremtidig russisk aggresjon. Ubehagelige minner om økonomisk nedgang og samfunnsmessig undertrykkelse som led under det russiske hegemoniets åk under den kalde krigen, rådet fortsatt.

Siden denne tiden har Kina vesentlig støttet Russland i løpet av krigen, og blitt Russlands primærmarkedet for olje og gass som hadde blitt sanksjonert av Vesten. Mellom desember 2022 og august 2026 kjøpte Kina 50 % av Russlands råolje oljeeksport og 37 % av kullet sitt. kinesisk eksport til Russland har inkludert forbrukerprodukter, nyttekjøretøy, spesielt lastebiler, industrimaskiner, elektroniske deler og automatisert utstyr. De viktigste blant disse har vært dobbeltbruksteknologier som har forsynt Russlands militærindustri med essensielle deler til våpenproduksjon, noe som gjør Kina til den viktigste muliggjøreren av Russlands krig. Kina har i smug leverte motorer for Russlands droner det siste året og har nylig sendt mikroturbojetmotorer for å forbedre ytelsen ytterligere. Putins Russland har i sin tur blitt tungt gjeldstynget til Kina i en grad som til slutt kan sette fremtiden i fare utover den skaden krigen i seg selv har forårsaket. Dessuten, siden krigens tidlige stadium, har Russlands finanssystemet har blitt stadig mer avhengig av Kinas yuan og utlånsvilkårene, noe som svekker den russiske rubelens suverenitet og skaper alvorlige likviditetsproblemer i sitt finansielle system om gangen når reservene blir utarmet av krigen.

Russlands asymmetriske forhold til Kina har ført til at landet ikke lenger blir sett på som en uavhengig global aktør, men snarere som en underordnet eller «juniorpartner» i Kinas globale agenda. Kina har i langt større grad enn å dra nytte av kjøp av russisk olje med rabatt, og har blitt skjermet fra internasjonal gransking av sine Stillehavsinteresser, spesielt de som er sentrert rundt Taiwan. Dette kom som et resultat av at oppmerksomheten har blitt flyttet mot Putins pågående krig i Europa, og kanskje nå også med Trumps pågående krig i Midtøsten. På Kreml-språk har Putin selv blitt Xi Jinpings «nyttige idiot».

Epilog- 
autoritærer er opportunister. De er først og fremst opptatt av å oppnå en fordel over andre, inkludert sine autoritærkolleger. De som Trump er impulsive og mangler de nødvendige mentale evnene til å oppføre seg kalkulert, noe som fører til at de spiller ut kortene sine for raskt. De faller for de som Putin, som er bedre trent, mer disiplinert og dyktig til å fordele sin posisjon ved å kompromittere andres og spille på deres svakheter. Men Putin lider av overreaktion, et enestående og uimotståelig trekk ved hans narsissisme. Det har ført til at han ikke bare fortsetter krigen i Ukraina, men også truer Europa selv. Hans avhengighet av støtten fra Xi Jinping, som ikke har startet noen kriger, er fortsatt avgjørende for å nå sine mål i Europa, men ved å gjøre det selger Putin ut Russland og lar Kina være den primære mottakeren av denne globale tragiske komedien.

Opphavsrett @Kost Elisevich, MD, PhD 2026. Alle rettigheter forbeholdt. Enhver ulovlig reproduksjon av dette innholdet vil føre til umiddelbare rettslige skritt.