En annerledes krig: Modellering av utfall i en asymmetrisk og ukonvensjonell krig

Til tross for klar overlegenhet i våpen, ammunisjon og troppetall, har favoriserte nasjoner ikke sjelden ikke innfridd forventningene når det gjelder å oppnå sine mål i krig. Mange faktorer kan forklare dette – terreng, moral, logistikk, industriell kapasitet og finans blant annet som Carl von Clausewitz hentydet til i sitt innflytelsesrike verk «Om krigen», utgitt i 1832. Enda viktigere er det at prediktiv modellering av utfall basert primært på variabler hentet fra krigserfaringene fra det 19. og 20. århundre virker utilstrekkelig i det 21. århundre. Russlands gamle sovjetiske stil for å føre krig vakte raskt internasjonal oppmerksomhet i de tidlige stadiene av invasjonen av Ukraina da de ikke klarte å oppnå målet om å erobre Kyiv og ble tvunget til å trekke seg tilbake til den østlige delen av landet, hvor de i stor grad har forblitt fastlåste i løpet av de påfølgende fire årene. Flere tilbakeslag fulgte i kjølvannet av raske innovasjoner i Ukrainas motstandsstrategi som ikke bare har utfoldet seg på slagmarken, men også i forsøkene på å undergrave Russlands økonomi.

Militært engasjement
innovasjon i sanntid har utviklet seg raskt på en måte som informerer strategi på kort sikt og som omsettes til fremskritt på lang sikt. Dette ble tydelig demonstrert da Ukraina, som manglet en konvensjonell marine, tydde til bruk av modifiserte cruisemissiler og både overflate- og undersjøiske droner for å jage Russlands Svartehavsflåte ut av Krim og tilbake til russiske kyster. Selv der har landet funnet lite tilflukt fra angrep fra ukrainske luft- og marinedroner. Etter bare to år med krig hadde Russland mistet 26 marinefartøy av sine opprinnelige 84. Anslag om ytterligere slitasje innen våren 2026 brakte totalen til mer enn 35 fartøy, en reduksjon på minst 41 %. I tillegg til dette har presisjons langdistanse luftangrep gjort ødeleggelsen av syv ekstra marine- og transportfartøy i det fjernere Kaspihavet og Østersjøen nå til en realitet.

Den guidede missilkrysseren Moskva, flaggskipet til Svartehavsflåten, sett her i havnen i Sevastopol, Republikken Krim i juli 2021. Den ble hardt skadet våren 2022 da den ble truffet av to modifiserte Neptune-antiskipsmissiler og til slutt sank. Foto: Gregory Gus

Det samme scenarioet har utspilt seg i Russlands bakkekrig, hvor den destruktive kapasiteten til Javelin-missiler og luftdroner har markant endret krigføring utført med stridsvogner og andre pansrede kjøretøy. Per begynnelsen av juni 2026 var et førkrigslager på 7342 stridsvogner redusert med 72 % til 2088, hvorav bare 850 så ut til å være egnet for restaurering, ifølge satellittbasert analyse av russiske lagringsanlegg. Sanksjonsrelatert mangel på sofistikert elektronikk og overdrevne tap av russiske våpen til et nivå som belaster erstatningsarbeidet, og som ikke lenger gir råd til en strategi med masseangrep med tungt pansret våpen. Ukrainas nylig forbedrede langtrekkende angrepskapasitet gir en ekstra grad av usikkerhet for Russlands avsidesliggende produksjonsanlegg for pansrede kjøretøy i Uralfjellene og lenger øst i Omsk. Den russiske offensiven på østfronten har nå tydd til primært begrensede infiltrative infanteriangrep støttet av færre antall pansrede kjøretøy og færre stridsvogner for å redusere tap.

Russlands bruk av artilleri har vært et sentralt aspekt ved sin krigføringsmåte. Besittelse av overlegen artilleri på slagmarken har imidlertid ikke lenger den samme fordelen som den en gang hadde av en rekke årsaker. Disse mobile systemene er lett målrettet av manøvrerbare selvmordsdroner i førstepersonsperspektiv (FPV) operert av dyktige teknikere og av presisjonssystemer for mellomdistanse. Tap av mer enn 2000 russiske artillerikutt bare i juni 2026 peker på en dramatisk opptrapping av angrep som vil fortsette å redusere offensive evner. En nyutviklet ammunisjon spesielt designet for å sikre ødeleggelse av løpet til en artillerienhet ble nylig utplassert av Ukraina, noe som gjør det umulig å renovere et skadet stykke.

Dødssonen strekker seg nå over 24 kilometer og ser ut til å øke ytterligere seks kilometer innen årets slutt, langt fra de gjennomsnittlige 275 meterne med «ingenmannsland» under første verdenskrig. Effektiviteten til Ukrainas dronekampanje på slagfronten har overgått artilleriets med et forhold på 3:1, i stor grad en konsekvens av ineffektiv russisk infanteritaktikk på frontlinjen. Russiske soldattap overstiger 30 000 per måned over et stort jaktområde der pansrede troppekjøretøy blir enkle mål og individuelle soldater kan bli jaget og drept.

Ukrainskprodusert taktisk ballistisk missil av typen FP-7 med en hastighet på 1500 meter per sekund, et stridshode på 150 kg og en rekkevidde på 124 miles. Foto: Fire Point

Sofistikerte og kontinuerlig improviserte luftvåpen som benytter FPV-droner og presisjons-M142 HIMARS (High Mobility Artillery Rocket System) brukes til å ødelegge russiske elektroniske krigføringsjammingssystemer og luftforsvarssystemer for å skape stadig voksende angrepskorridorer. Enheter av dyktige ukrainske droneoperatører har nå stått for majoriteten av drapene på slagmarken. Tallene telles ved hjelp av hengende overvåkingsdroner som overvåker hver operasjon. Russiske militære tap i forhold til ukrainske tap som følge av angrep fra ubemannede systemer har nådd et forhold på 8:1. Under noen lokaliserte omstendigheter, som i forsvaret av Avdiivka i Donbas-regionen i Øst-Ukraina, led en numerisk overlegen russisk styrke tap til tider på 10:1 med ytterligere enda større proporsjonale tap av tungt pansret.

Ukrainsk offensiv droneoperatør i Donbas-regionen, hvor ubemannede luftangrep har overgått andre former for kamp. Foto: Jose HERNANDEZ Kamera 51

Russlands krig kommer hjem
Det er ikke det at Russland er for stort til å beseire, det er at Russland er for stort til å forsvare, et faktum som Ukraina umiskjennelig har påpekt med sine grenseoverskridende angrep på oljeraffinerier, depoter, pumpestasjoner, rørledninger og havner; på ammunisjons- og våpenfabrikker og -lager; på jernbaner,  broer og veier; på kjemiske fabrikker og elektroniske produksjonsanlegg; og på kommando- og kommunikasjonssentre. Kampanjen har påvirket Russlands inntektsstrøm, dets militære logistikk og kanskje aller viktigst, den offentlige stemningen.

En drivstoffkrise i hele Russland tilskrives ukrainske droneangrep og missilangrep mot Russlands fossile brenselindustri. Raffineringskapasiteten har stupt med 28 % per 20. juni og vil fortsette å forverres etter hvert som kampanjen for å ødelegge infrastruktur fortsetter. Ytterligere eskalering vil bare forverre mangelen med stadig kortere intervaller og lamme transport blant andre militære og innenlandske behov. Situasjonen har nådd et punkt der Russland nå importerer gass fra India, en bemerkelsesverdig forlegenhet for Kreml å tåle. Etter hvert som sinnet over drivstoffmangel vokser, finnes det allerede flere mangler i det russiske samfunnet som er forårsaket av Vladimir Putins forfengelighetsprosjekt i Ukraina. Viktigst av alt har krigen drept nesten 500 000 militærpersonell, en tredjedel av de totale tapene på 1,4 millioner.

Russlands drivstoffkrise har ført til lange køer på bensinstasjoner og økende usikkerhet rundt økonomien. Foto: Radio Free Europe

Finansiering av offentlig velferd, utdanning og helsevesen har lenge blitt neglisjert, men er nå betydelig forverret av behovet for å ta vare på sårede og funksjonshemmede veteraner. Pensjonskontoer som tilhører rundt 37 millioner individer og til sammen over 41 milliarder dollar overføres til et nytt Kreml-drevet program som omdirigerer privat kapital til statlige investeringsprosjekter som tilsynelatende vil bli brukt til å finansiere en uholdbar krig. Mellom 2022 og 2025 flyttet Kreml anslagsvis 550 milliarder dollar i skattebetalernes midler fra det som kunne vært brukt til innenlandske anliggender til krigsinnsatsen, og ser nå ut til å være klar til å gjøre det samme med private pensjonsmidler. I de første ni månedene av 2025 økte krigsutgiftene med 30 %, ytterligere 34,7 milliarder dollar, sammenlignet med samme periode i 2024. De likvide midlene til Russlands nasjonale velferdsfond , som en gang fungerte som et sikkerhetsnett for pensjonsplanen, er allerede uttømt med mer enn 70 % siden krigens start.

Krigen i seg selv har ført til alvorlig mangel på arbeidsstyrken, ikke bare på grunn av militære tap og aggressiv mobilisering, men også på grunn av masseutvandring av rundt 800 000 russere i krigens tidlige stadier. Mistanke om en fornyet bølge av mobiliseringsinnsats innen høsten i år skaper igjen angst. Arbeidsledigheten er lav rett og slett på grunn av mangel på et tilstrekkelig antall arbeidere å ansette. Dette har ført til lønnsøkninger for å tiltrekke seg arbeidere, noe som har økt produksjonskostnadene og forbrukerprisene. Bortsett fra denne inflasjonstrenden fortsetter andre faktorer knyttet til Russlands krig å presse saken inn i en illevarslende negativ likevekt der økonomien opprettholdes på bekostning av sitt potensial for fremtidig utvikling.

Statsgjelden hadde allerede blitt mer enn femdoblet i 2025 fra hva den var i 2024, og rentebetalinger på statsgjeld i 2026 utgjorde 8,8 % av budsjettutgiftene. Inflasjonspresset peker på et eskalerende problem som motvirker Russlands sentralbanks uttalelser om synkende renter gitt Kremls tendens til å forfalske rapporter som en del av propagandaen sin. Store utgifter til å produsere ammunisjon og våpen som til slutt ødelegges i Ukraina, tar bort velferd for det russiske samfunnet, et kritisk krav for å opprettholde intern stabilitet. Privat næringsliv kan ikke vokse når rentene forblir høye nok til å begrense låneopptak, noe som fører til en stillestående økonomi som svinner ytterligere.

Krim-
panikken herjer den russisk-okkuperte Krim-halvøya, en landmasse på 10 400 kvadratkilometer omtrent på størrelse med Massachusetts, ettersom den blir stadig mer isolert av en samordnet ukrainsk militærkampanje som har ødelagt hovedbroene som gir passasje langs landforbindelsen med det okkuperte sørøstlige Ukraina. Lignende ødeleggelser av broer på Krim har forstyrret intern transport. Motorveier og jernbaneruter som forlater Russland og inn i Krim er nå under konstant overvåking av Ukraina og er ikke lenger farbare under trusselen om luftangrep. Luftforsvarssystemer på Krim og det russiske naboterritoriet Krasnodar kraj har blitt betydelig svekket. Fergetransport som frakter forsyninger over Kertsjstredet fra Russland til Krim er ødelagt.

En 32 kilometer lang trafikkork med russere som rømmer fra det okkuperte Krim for å krysse Kertsj-broen. Foto: United24 Media

Natten 5.–6. juli traff ukrainske droner to russiske oljetankere fra skyggeflåten i Asovhavet, som var på vei til Krim for å levere drivstoff. Ytterligere angrep ble utført på Krim samme natt, og ødela et langtrekkende S-400 Triumph luftforsvarssystem og en Nebo-U radarstasjon. Kort tid etter ble ytterligere en konvoi på åtte tankere på vei til Krim truffet, sammen med en ferge og et tørrlastskip . Dagen senere ble ni tankere truffet på samme rute, noe som bringer det totale antallet til 19 oljetankere fra skyggeflåten i løpet av en tredagersperiode. Flybaser, militære installasjoner, drivstoffdepoter, ammunisjonslagre og kommandosentre har gjentatte ganger blitt mål for droner og cruisemissiler, og uten effektiv levering av reparasjonsdeler, våpen og ammunisjon, avtar den militære kapasiteten raskt. Den massive Kertsj-broen har blitt strukturelt svekket av en rekke angrep, noe som følgelig har begrenset tung godstrafikk på jernbanen . Den er fortsatt den eneste måten sivile kjøretøytrafikken til det russiske fastlandet kan komme seg til. En alvorlig drivstoffmangel begrenser ytterligere flukt ettersom et massivt antall russere nå flykter fra halvøya med bil eller til fots. Trusselen er imidlertid ikke begrenset bare til Krim, men til Krims rolle som en viktig leverandør og transitt av tropper og utstyr til det okkuperte sørøstlige Ukraina.

6. juni 2023 ødela Kakhovka-demningen ved Dnepr-elven, noe som ikke bare resulterte i en økologisk katastrofe i Sør-Ukraina, men også en alvorlig reduksjon av vanntilgangen for de russerne som okkuperte Krim. Dette har nødvendiggjort avhengighet av rasjonering og all tilgjengelig tilgang til lokale reservoarer og underjordiske akviferer. Disse begrensningene har forverret de nåværende vanskelige levekårene på halvøya, både for den gjenværende sivilbefolkningen og militæret. Nåværende anslag om sistnevnte er vanskelige å få tak i, selv om rundt 40 000 russiske tropper allerede var stasjonert på Krim før krigen. En nylig strømbrudd på hele halvøya etter at ukrainske styrker slo ut strømmen, understreket bare sårbarhetene som merkes.

Putins innenlandske status vokste betydelig etter Russlands annektering av Krim i 2014. En aura av uovervinnelighet overmannet befolkningen og ga fotfeste for å rettferdiggjøre Kremls intensjon om å fremme et opprør i Øst-Ukraina og senere invadere det i 2022. Flere ydmykende utviklinger skjedde senere som har svertet Putins image som leder og Russlands image som en global militærmakt – tilbaketrekningen av bakkestyrker fra Kyiv og Kherson i de første månedene av krigen; tilbaketrekningen av Svartehavsflåten etter de katastrofale tapene av marinefartøyer; tapet av et stort antall strategiske fly i Operasjon Spider Web; manglende evne til å forsvare strategiske ressurser i hele Russland og mest synlig i nærheten av Moskva og St. Petersburg; den sviktende økonomien og den økende manglende evnen til å effektivt støtte krigsinnsatsen.

Disse blekner i sammenligning med tapet av russisk kontroll over Krim, ikke bare på grunn av dens strategiske militære betydning, men også psykologiske betydning for Russland selv. Krim har vært sentralt i Putins imperialistiske plan , og tapet av dette vil bli et resultat som ingen mengde propaganda kan overgå.

Kart som viser plasseringen av russiske raffinerier og annen energiinfrastruktur (f.eks. pumpestasjoner, depoter osv.) som har blitt angrepet, noen gjentatte ganger, i første halvdel av 2026. Kilde: Institute for the Study of War @theStudyofWar 

Epilog
«Vendepunktet» i en krig defineres militært som et punkt der tidevannet i en konflikt snur ugjenkallelig i favør av den ene siden, noe som til slutt fører til den andres kollaps. Variabler som brukes i enhver ligning som forsøker å definere utfallet av en konflikt, kan være gjenstand for en viss grad av skjevhet når de rapporteres av en eller annen kilde. Bruken av variabler som trekker på antall tropper, maskineri og rekrutteringskapasitet har absolutt legitimitet når det gjelder å gi estimater av relativ styrke og bærekraft. Men etter hvert som Russlands krig utfolder seg og omstendighetene, både militære og innenlandske, endrer seg markant, dukker det opp visse trender som gir et bedre perspektiv på utfallet. I Russlands tilfelle gjelder disse dets fortsatte massive troppe- og våpentap, forverrede rekrutteringstall, logistiske problemer og overvåkingskapasitet. Kvaliteten på Russlands militær har blitt betydelig redusert med dets tvilsomme rekrutteringsmetoder, treningsforpliktelse, kommandostruktur og dets vedvarende interne korrupsjon. Ukraina har i mellomtiden gjennomført en disiplinert kampanje som angriper alle elementer som støtter Russlands militære innsats ved å målrette vitale ressurser, transportmidler, alle industrier relatert til krigsinnsatsen og luftforsvarssystemer i hele krigsteatret og i selve Russland. Selv om utmattelse fortsatt er et problem for både Ukraina og Russland, er det sistnevnte, ikke førstnevnte, som blir mer utfordret ettersom de igjen begynner å tenke over ideen om tvungen mobilisering . Dette skaper en svært ustabil situasjon i et russisk samfunn som raskt har blitt lei av krigen.

På overflaten virker det kontraintuitivt at økonomiske og politiske begrensninger ville overstyre elementer av militær dyktighet for å diktere utfallet av en krig, og likevel har det nylige eksemplet med USAs angrep på Iran vist at dette er tilfelle. For mer enn et århundre siden overtok et annet geopolitisk spørsmål Tsar-Russlands militære forpliktelser under første verdenskrig da den bolsjevikiske revolusjonen styrtet regjeringen og startet en borgerkrig. Alvorlige økonomiske bekymringer for Russland råder i den nåværende krigen. Spørsmål om en mulig regjeringsstyrt med alt det påfølgende kaoset er bedre å overlate til en senere diskusjon, ettersom det bare er spekulasjoner gitt Russlands tilstand innenlands og militært. Kreml går tom for trygge alternativer for å finansiere krigen uten å ofre Russlands fremtid, mens Ukraina for øyeblikket har økonomisk støtte fra EU og NATO til å fortsette sin innsats tilsynelatende inn i våren det kommende året. Fortsatt ødeleggelse av Russlands fossile brenselindustri vil sikre landets økonomiske kollaps, kanskje før det militære nederlaget i det okkuperte Ukraina er realisert, men en viss sammenblanding av de to trendene kan til slutt gi det ønskede resultatet.

Putins krig i Ukraina har utviklet seg på en måte som ikke kunne ha blitt forutsett ut fra beregninger av antall tropper, rekrutteringskapasitet og tungt pansret utstyr. Tiden har sett Russlands svakheter bli avdekket i form av militær inkompetanse, mangel på strategisk planlegging, manglende evne til å forutse ukrainsk besluttsomhet og innovasjon, og å forstå Russlands egne økonomiske sårbarheter. Det påhviler Putin å forklare sitt folk hvorfor denne katastrofen har utviklet seg som den har, og den faktiske grunnen til at dette foretaket ble lansert i utgangspunktet.

Opphavsrett @Kost Elisevich, MD, PhD 2026. Alle rettigheter forbeholdt. Enhver ulovlig reproduksjon av dette innholdet vil føre til umiddelbare rettslige skritt.