Putins Russland – undertrykkelse, brutalisme, terrorisme og alt det der

Et gammelt Russland trives her og nå. Flere uønskede trekk fra tidligere århundrer med autoritært styre er standard praksis i dagens Russland. Undertrykkelsen av det tsaristiske autokrati med dets tidlige institusjonaliserte hemmelige politi ble mer gjennomgripende i det sovjetiske samfunnet på 1900-tallet. Sistnevnte ga vei for stalinistisk terror, hvis verste elementer gjenspeiles i Vladimir Putins Russland på 2000-tallet. Og nå har russisk sjåvinisme funnet et nytt uttrykk i et regime bestående av selvopptatte, servile funksjonærer hvis hengivenhet til sin fastboende despot fortsatt er en topprioritet.

Putin befestet makten sin ved å gjenopplive det velkjente russiske idealet om lederskap, en «sterk mann», med sitt brutale angrep på Tsjetsjenia i 1999 etter å ha fremmet en nasjonal krise han selv hadde skapt. En post-sovjetisk gjenoppliving av Russlands tradisjonelle sans for spiritualisme ble fylt med en overdrevent uttrykt følelse av historisk patriotisme som minnet om tidligere imperial storhet og fødte en ondsinnet nasjonalisme. Denne ville være moden for konflikt drevet av et inngrodd hat mot Vesten.

En fortsatt sentralisering av Putins autoritet garanterte hans egen sikkerhet og lange karriere som diktator, sammen med hans visjon om russisk hegemoni, som nå skulle bli doktrine. Man blir minnet om den orwellske forestillingen om nasjonalisme som makthunger dempet av selvbedrag, der enhver form for rasjonalisering av ens handlinger blir berettiget ved å opprettholde den doktrinære fortellingen. Overbevisningene til et dårlig begrenset autoritært regime forblir døve for motargumenter, enten de er basert på juridisk presedens eller moralsk grunnlag. Alt som betyr noe er fremme av doktrinen.

Putins agenda i Ukraina og andre steder langs Russlands vestlige grense mot Europa er uforanderlig, og tåpelige forestillinger om å søke kompromiss, slik Putin tenker, skaper bare muligheter til å fortsette en skuespill der vestlig angst med jevne mellomrom stilles. Den nåværende amerikanske posisjonen i denne forbindelse har ikke nådd det opprinnelige målet om å søke våpenhvile. Den overmodige troen på at de kunne utøve innflytelse over Kreml, aggressoren i denne krigen, ved først å etterkomme deres krav før noen seriøse forhandlingsverktøy ble satt i verk, var dårlig uttenkt. Den eneste effektive forhandlingen som kan finne sted med en russisk diktator som har samlet en arv av krigsforbrytelser, er en der han blir tvunget til å innse i klare vendinger hva som vil skje hvis den mislykkes. Manglende evne til å levere et slikt budskap faller først og fremst på Trump-administrasjonen og dens nåværende meningsløse og ineffektive involvering i denne saken.

Dette forplikter derfor Europa til å handle avgjørende og unngå Churchills skjebnesvangre advarsel om «menneskehetens bekreftede ulærbarhet». Ellers vil de nok en gang bli overlatt til et ondsinnet Russland i generasjoner fremover, og ingen andre steder å se enn innover.

Opphavsrett @Kost Elisevich, MD, PhD 2025. Alle rettigheter forbeholdt. Enhver ulovlig reproduksjon av dette innholdet vil føre til umiddelbare rettslige skritt.