Å forhandle med en krigsforbryter – en historie om bedrag

I 1938 plasserte Tysklands kansler Adolf Hitler tropper langs grensen til Tsjekkoslovakia med den tilsynelatende hensikten å invadere Sudetenland-regionen under falsk påskudd om at den dominerende tyske befolkningen var truet. I håp om å avverge en ny verdenskrig etter at Tyskland, møtte den britiske statsministeren Neville Chamberlain Hitler, Italias Benito Mussolini og Frankrikes Édouard Daladier, med Tsjekkoslovakias president Edvard Beneš bemerkelsesverdig fraværende. En München-avtale ble undertegnet 30. september 1938, som avsto Sudetenland til Tyskland i bytte mot Hitlers løfte om at han ikke ville søke ytterligere territoriale gevinster. Seks måneder senere overtok resten av Tsjekkoslovakia, og seks måneder etter det invaderte han Polen 1. september 1939, og startet dermed andre verdenskrig under nok et falskt påskudd.

München-avtalen av 29. september 1938. I forgrunnen fra venstre til høyre, statsminister Neville Chamberlain, statsminister Édouard Daladier, kansler Adolf Hitler, statsminister Benito Mussolini, utenriksminister Galeazzo Ciano. Foto: Det tyske føderale arkivet

Bare en uke eller så før Hitlers inntreden i Vest-Polen, signerte Tyskland og Josef Stalins Sovjetunionen en ikke-angrepsavtale, Molotov-Ribbentrop-pakten . Denne garanterte tilsynelatende Russlands sikkerhet mot invasjon fra Tyskland, samtidig som den ga landet muligheten til å invadere Polen fra øst, noe de gjorde mindre enn tre uker etter Tysklands inntreden. I tråd med tidligere svik invaderte Hitler Sovjetunionen i juni 1941, og herjet et stort territorium før han trakk seg tilbake under motangrep. Fra 1938 til 1941 hadde Hitlers bedrag fortsatt lenge nok til å kreve livet til 40 millioner mennesker bare på østfronten

Russlands Josef Stalin møter Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop i Kreml etter undertegningen av deres ikke-angrepspakt 23. august 1939. Foto: Det tyske føderale arkivet

Nok en krig har bråslått i Øst-Europa som involverer territoriell erobring; denne gangen for det som tilsvarer en fantasifull forestilling om å gjenvinne glansen til et russisk imperium som mislyktes fatalt tidlig i forrige århundre, bare for å bli etterfulgt av et like feilaktig Sovjetunionen som kollapset etter 70 år. Nå truer Putins regime Russlands fremtid etter bare noen få tiår ved å bringe det til bunns under vekten av monumental statlig og samfunnskorrupsjon mens det fører en urettferdig krig i Ukraina. Etterfølgende russiske autokratiske regimer med sine synkende levetider varsler ikke en komfortabel fremtid for en nasjon som så ut til å ha potensial. Det kan være at Russlands ledere til slutt faller offer for å tro på bedraget i sin egen propaganda som opprinnelig var ment kun for konsum av Russlands offentlighet og verden for øvrig.

For Putin og hans Russland har ironien som har utspilt seg nylig kommet i form av utvidelsen av militæralliansen som motsetter seg ham. I mai 2022, mindre enn tre måneder etter invasjonen av Ukraina, søkte både Finland og Sverige om å bli med i Nord-Atlanterhavstraktatorganisasjonen (NATO) og fikk medlemskap i henholdsvis april 2023 og mars 2024. Kanskje verre for Putin har vært at han har skapt det som har vist seg å være en formidabel fiende på sin sørlige grense. Etter invasjonen av Krim i 2014 var det nok ukrainere som foretrakk en geopolitisk preferanse for EU og NATO til å innlemme det i grunnloven i 2019. Fire måneder etter invasjonen av Ukraina i februar 2022 viste en undersøkelse at 81 % av ukrainerne ønsket å bli med i EU og 71 % å bli med i NATO. Enhver følelse for Russland falt til 2 %, og nasjonen har blitt sterkt forent fra vest til øst. Med tanke på Putins situasjon i Russland, hvor han har hevdet anerkjennelse for å ha brakt nasjonen sin tilbake fra «avgrunnen» etter Sovjetunionens oppløsning i 1991, kan man stille spørsmål ved om han først nå har brakt den til ruiner ved egen hånd.

Østersjøen er i praksis omringet av NATO-land, og både Finland og Sverige ble nylig med som svar på Russlands invasjon av Ukraina. Kartkreditt: Peter Hermes Furian

Av en eller annen grunn har næringslivs- og verdensledere og andre med innflytelse tiltrukket seg Russland for å oppnå privilegier, anerkjennelse eller rikdom på egen risiko. Tilknytning til Putins regime har vært beheftet med risiko for avhengighet, til og med tap av nasjonal suverenitet eller fatale personlige konsekvenser. Å kunngjøre at du er en «venn» av Vladimir Putin er å si til Vladimir Putin og medlemmer av hans regime at du bare er enda en «nyttig idiot». Putin, i likhet med flere av sine forgjengere som har overtatt lederskapet i Russland, ser på Vesten som sin fiende. Enhver grad av bekymring fra hans side for din eller din nasjons velferd er fraværende fra hans prioriteringsliste.

Den autonome republikken Tsjetsjenia og Georgia, som ligger i Kaukasus-regionen, har begge blitt utsatt for angrep fra det russiske militæret i løpet av det første tiåret av det 21. århundre. Kartkreditt: Peter Hermes Furian

Bortsett fra å tjene på sitt eget konstruerte kleptokrati, har Putins agenda fokusert på Russlands gjenoppretting som en supermakt som skal fryktes og respekteres over hele verden, slik enhver sjåvinist vil ha det til. I sin vrangforestilling russisk eksepsjonalisme over alt annet. Man kan til og med akseptere at en slik nasjonalistisk følelse er prisverdig inntil man innser at det å oppnå sitt mål innebærer å ofre en annens velvære, muligens sin egen. Faktisk inkluderer Putins versjon av eksepsjonalisme, mer enn man kan si om Amerikas, en åpenbar invasjon av suverene naboland. Kombinert med dette har han hatt strategien sin for å undergrave den politiske stabiliteten og det sosiale stoffet i vestlige nasjoner, spesielt USAs. Dette har videreført dannelsen av internasjonale organisasjoner uttrykkelig for å svekke vestlige økonomier og geopolitiske status, og for å true deres sikkerhet gjennom militære allianser og forsøk på teknologisk overlegenhet.  

«Århundrets største geopolitiske katastrofe»
– president Vladimir Putin, tilstandstale, 25. april 2005; med henvisning til sammenbruddet av Unionen av sovjetiske sosialistiske republikker i 1991.

Unionen av sovjetiske sosialistiske republikker (USSR), med sine Warszawapaktnasjoner på slep, ble det russiske imperiet (1721–1917) i det 20.århundre frem til sin egen oppløsning i 1991. Ivrige etter å bryte med sin undertrykkende overherre i Moskva, benyttet nasjonene i den østeuropeiske blokken (dvs. Warszawapakten) anledningen til å gjenopprette ikke bare økonomiene sine, som var blitt svekket av sovjetisk politikk, men også sin nasjonale verdighet. Etterpå søkte de NATOs sikkerhet for å beskytte seg mot å falle tilbake under et nytt russisk hegemonisk mareritt.

Dessverre for Russland har Putin valgt å gjenopplive sin versjon av imperium ved først å undertrykke naborepublikkene som tidligere var i Sovjetunionen. Han skapte en krise i Tsjetsjenia tidlig i presidentskapet for å rettferdiggjøre en russisk invasjon, jevnet hovedstaden Grozny med jorden, drepte mer enn 50 000 sivile og etterlot seg en oversikt over «forferdelige brudd på humanitærretten». Et marionettregime, for tiden ledet av Ramzan Kadyrov, ble installert, og dermed fortsatte samarbeidet med Moskva, noe som sikret landets troskap i alle saker. Dette ble etterfulgt av Russlands inntreden i Georgia i 2008 til støtte for et separatistopprør i statene Abkhasia og Sør-Ossetia. Russland fortsatte med å feilaktig anerkjenne statene som separate autonome republikker fra Georgia. Dessuten ga de innbyggerne deres russiske pass med den ytterligere implikasjonen at de var uavhengige av georgisk styresett. Et internasjonalt faktaundersøkelsesoppdrag avklarte lovligheten av påstandene og slo fast at det ikke var grunnlag for å erklære separatiststatene som uavhengige fra Georgia.

Groznyj, Republikken Tsjetsjenia. Vilkårlig ødeleggelse av sivil infrastruktur utført av russiske styrker før lignende grusomheter utført av Putins militære under Syrias borgerkrig og senere invasjonen av Ukraina. Foto: Vladimir Melnik

Resten av Georgia kontrolleres nå av et regjerende parti, Georgian Dream, etablert og påvirket av den pro-russiske oligarken Bidzina Ivanishvili, som pliktoppfyllende har avvist flertallets georgieres ambisjoner om å bli med i EU. Analyse av Georgias parlamentsvalg i oktober 2024 utført av International Republican Institute ser ut til å være tilstrekkelig til å erklære den nåværende regjeringen ledet av Ivanishvilis parti som illegitim.

Ukrainas Maidan-revolusjon i 2013–14 kom som en reaksjon på beslutningen til den daværende pro-russiske presidenten Viktor Janukovitsj om å forlate landets EU-assosieringsavtale til fordel for en avtale i siste liten med Putin, som tilbød penger og løfte om rabatter på russisk importert energi. Janukovitsj forlot presidentskapet sitt da han så at regjeringen hans ikke lenger hadde status og flyktet fra landet i et forsøk på å søke tilflukt i Russland. Putin, kort tid etter, den 27. februar 2014, i det som utvilsomt var en planlagt respons på Russlands tap av innflytelse over Ukraina, gjennomførte en hemmelig paramilitær operasjon for å okkupere Krim. Etter en hastig avholdt folkeavstemning ble territoriet ulovlig annektert av Russland. I mellomtiden var Øst-Ukraina plaget av russisk-initierte fiendtligheter som truet landets økonomi og territoriale integritet.  

Det endelige forsøket på å overta hele Ukraina med en direkte russisk invasjon fant sted i februar 2022 under den bisarre påstanden om at det krevde avnazifisering. De utallige russiske krigsforbrytelsene som har fulgt i forsøkene på å dehumanisere og destabilisere Ukraina har mislyktes, i likhet med Russlands militære strategi, noe som har etterlatt Putins krigsøkonomi nær stagflasjon og det russiske folket fratatt sin velferd.

Borodjanka, Kyiv oblast, Ukraina; 5. april 2022. Vilkårlig ødeleggelse av sivil infrastruktur blant andre grusomheter begått av russiske styrker. Foto: FedBul

Til tross for Russlands krigsforbrytelser har ledere som Viktor Orban fra Ungarn og Robert Fico fra Slovakia valgt å se bort fra sine nasjoners turbulente historie med Russland og bli avhengige av et annet sviktende russisk autoritært regime og dets despot. Både Slovakia og Ungarn har blitt gransket mer nøye av EU for at de har forfalt illiberalt styresett fra sine respektive ledere, og kan risikere utvisning for å ha forlatt sine prinsipper om demokratisk styre. Til gjengjeld for sin tilknytning til Putins Russland er det usannsynlig at de vil motta mye sympati fra hans regime under de nåværende omstendighetene rundt krigen i Ukraina. Snarere, ettersom hans økonomiske klokke og innenlandske popularitet tikker nedover, er Putin desperat på å vinne terreng i Ukraina som forberedelse til forventede forhandlinger som er foreslått for å avslutte krigen, som han fortsatt er helt ansvarlig for. Dessuten har Putin demonstrert sin nylige mangel på bekymring for tidligere forpliktelser, som i den nylige fiaskoen i Syria. Man kan si det samme om Venezuela, hvor Nicolá Maduros illegitime diktatoriske regime.

Bedrag er en vanesak for Putins regime, slik det var for Hitlers, enten det var for innenlands forbruk eller for å tilfredsstille internasjonale bekymringer. Til tross for klare indikasjoner over flere måneder på Russlands intensjoner om å invadere Ukraina da styrkene begynte å samle seg langs Ukrainas grense, ble løgnene fra Kreml endelig bekreftet i februar 2022.De har fortsatt gjennom hele krigen. Den langvarige vanen med utbredt desinformasjon og propaganda knyttet til russisk politikk og aktiviteter er velkjent og inngrodd i en slik grad at statlige uttalelser automatisk bør ignoreres som misvisende i beste fall.

Det er uklart hva den påtroppende presidenten Donald Trumps intensjoner er angående planene hans for å avslutte krigen i Russland. Ideen om å stoppe den på én dag manglet detaljer , men kommer med implikasjonen av å gi fra seg territorium i Ukraina til noen som startet krigen – kanskje en bro for langt for Ukraina. Det som tilsynelatende er grovt overdrevne påstander om at Ukraina hadde «mistet» 400 000 soldater i løpet av krigen, har gitt næring til en slik forestilling hvis han med «tapt» mener «død». Uansett virker det uærlig av den påtroppende presidenten å snakke om slike menneskelige tap, ettersom han er bedre kjent som en transaksjonsorientert aktør enn for humanitære dyder. Retorikken har ikke nevnt Russlands ansvarlighet for krigen, landets manglende evne til å fullføre krigen, landets sviktende økonomi og, mest bekymringsfullt, Putins hat mot USA og Vesten. Putin har ikke mer respekt for Trump enn han har for president Biden, ettersom begge tilhører USA og derfor fortsatt er ansvarlige for landets tidligere oppfattede klager mot Russland. Kort sagt, han vil forsøke å spille den ene eller den andre til sin fordel når det er mulig.

Pensjonert generalløytnant Keith Kellogg er påtroppende president Trumps spesialutsending for Ukraina og Russland. Kellogg tror på teorien om «NATO-ekspansjonisme» som trusselen mot Russland som startet krigen i Ukraina, en følelse som ligner på den andre fremkaller, som om nasjonene i Øst-Europa på en eller annen måte ble tvunget til å bli med i NATO. Ukraina delte den samme frykten som disse andre nasjonene, at Putins agenda var satt på å utøve innflytelse over samfunnet sitt, enten NATO var en del av bildet eller ikke. Det er uklart hva Elon Musks diskusjoner med Putin har resultert i, men de vil utvilsomt legge til visse krav til Trump.

Kellogg, et av grunnleggerne av America First Policy Institute (AFPI), argumenterer for at amerikansk utenrikspolitikk bør rettes mot nasjonale sikkerhetsinteresser. Hvis man ser bort fra moral og demokratiske prinsipper, ser det ut til at han er fast bestemt på å foreta en transaksjonsbasert tilnærming med Putin, krigsforbryteren, og å avstå ukrainsk territorium til Russland i bytte mot sistnevntes samtykke til å gjenoppbygge Ukraina og det falske håpet om fremtidig sikkerhet mot ytterligere aggresjon. For det første Russlands økonomi i stand til å finansiere Ukrainas gjenoppretting, og det å stole på både Putins ord og Russlands fremtidige energisalg er i beste fall en skjør idé. Å fremskynde en løsning på Russlands krig i Ukraina er dømt til å ikke nå målet hvis den ikke oppfyller Putins mål , som ennå ikke er definert gitt hans nåværende vanskelige situasjon innenlands og hans odds på slagmarken. Nylige indikasjoner tyder på at Russland ikke har noen interesse i en forhandlet løsning.

For Ukraina krever landets bærekraft og selvidentitet som nasjon, inkludert økonomi, langsiktig sikkerhet og selvbestemmelse, en fullstendig gjenoppretting av landets territorium, inkludert Krim, tilpasning til EU og gjenoppbygging slik at det blir beklagelig for noen nasjon å vurdere å overta landet. Det var galt av AFPI å ha kritisert USAs innsats for å gi Ukraina den nødvendige støtten da landet ble offer for et uprovosert angrep fra Russland. Til tross for rapporter om at Putin tok sin beslutning om å invadere Ukraina et år i forveien, er det høyst sannsynlig at ideen om å gjenoppbygge en versjon av imperiet sitt begynte betydelig lenge i forveien, da han ga uttrykk for den absurde forestillingen om at Ukraina rett og slett var en kreasjon av Lenin og Stalin i løpet av forrige århundre. Faktisk kunngjorde Putin offentlig på NATO-konferansen i Bucuresti i 2008 at Ukraina ikke var en stat. Den rådende oppfatningen er imidlertid at Ukrainas opprinnelse dateres tilbake til 800- tallet og er eldre enn Russlands.

Vladimir Putin avbildet mens han fisket i Jenisej-elven i Republikken Tuva i Russland, 13. august 2007. Foto: Presidentens presse- og informasjonskontor (http://www.kremlin.ru.)

Det er uheldig at mye av den nylige kommentaren i Vesten angående krigens opphør har fokusert på hva Ukraina er villig til å gi opp, snarere enn å vurdere hvordan konflikten best kan avsluttes til sin fordel. Historien som skal skrives om denne krigen bør ikke beskrive hvordan det gikk til at aggressoren ble belønnet for et kriminelt foretak, og en en gang suveren nasjon ble tvunget til å kapitulere og kanskje til slutt slutte å være en nasjon. En slik historie ville garantert for alltid bringe skam over de involverte i arbeidet for å bli lurt nok en gang av den gjerrige oppførselen til en svekket, skurkaktig aktør, omtrent som det som skjedde etter den nevnte München-avtalen fra 1938. Likevel har det blitt fremmet et ganske torturert forretningsargument der Russland i stor grad ville stå fritt til å gjenoppta virksomheten som vanlig, gitt betydelige innrømmelser fra Ukraina og Vesten, samtidig som det gir mulighet for utvalgte vestlige eliter til å tjene betydelig på prosessen.

Har ikke Ukraina noe å tilby Vesten? Hvem ville ikke ønske seg å ha landet på sin side som alliert etter å ha demonstrert verden sine innovative militære evner, mot og utholdenhet mot en fiende tre ganger større? Hvem forstår den russiske strategiske tankegangen bedre enn noen vestlig nasjon? Gjenoppbyggingen av en slik nasjon ville ikke bare være til fordel for den, men også for de som støttet dens forsvar, og som mest sannsynlig deretter ville engasjere seg i arbeidet med å gjøre opp for landet. Finansieringen ville fortsette som den har gjort nå ved å trekke ut renten fra frosne russiske eiendeler inntil gjenoppbyggingen er fullført. Faktisk konfiskering av disse eiendelene ville fremskynde arbeidet. Utenlandske selskaper som samarbeider med ukrainsk industri ville bringe inn betydelige investeringer i et miljø rikt på landbruksprodukter, energiressurser, spesielt skifergass og mineralforekomster , og løftet om betydelig gevinst. Ukrainas uranreserver er de største i Europa, mens jernmalm, titan og mangan er nummer to. Ellers er store forekomster av litium, grafitt og sjeldne jordartsmineraler inkludert blant de 117 av 120 mest brukte mineralene globalt. Et selvforsynt Ukraina ville fortsette sin rolle som en global matleverandør og engasjere seg med USA og Vesten i en rekke passende foretak langt inn i fremtiden, mye mer pålitelig enn Russland har vist seg å være.  

Fra både et geopolitisk og kommersielt strategisk synspunkt kan et suverent, selvforsynt Ukraina inngå avtaler som gir havhavner i Odessa eller Krim, der havhavner ligger i Sevastopol, Jalta, Feodosia og Kertsj. Tilgjengeligheten av én eller flere havner kan avtales som en del av en Lend-Lease-avtale som delvis tilbakebetaling av den økonomiske støtten som så langt har blitt gitt av USA og Vesten. Å nekte russisk kontroll over Krim ville sette en stopper for Russlands praksis med å hemme eller forby sjøfart mens landet velger å gjennomføre marineøvelser eller forstyrre tiltrengt matdistribusjon globalt.

Interessant nok indikerte Russlands statsdrevne medier at NATO planla å trenge inn på Krim, og at Russland derfor var ytterligere berettiget til å okkupere og annektere den. Argumentet var latterlig, ettersom det ikke var noen grunn til at NATO skulle foreta seg et slikt foretak. Ukraina var langt fra å bli vurdert for medlemskap, og i to tiår hadde NATO allerede en tilstedeværelse i de baltiske statene som grenser til Russland og faktisk mye nærmere Moskva. Men nå som russisk bedrag er blitt avslørt og dets ulovlige intensjoner demonstrert gjennom invasjonen av Ukraina, kan et argument for et slikt scenario virke passende. Skulle Ukraina fortsette sin søknad om å bli medlem av NATO, ville Krim være et strategisk ideelt sted for å etablere en militær festning som ville bidra til å sikre en langsiktig garanti mot russisk aggresjon samtidig som det gir ytterligere sikkerhet for østflanken, inkludert Tyrkia.

På noen måter har internasjonal diplomati gitt muligheten til å løse konflikter der utfallet ikke har blitt avgjort gjennom militær innsats. I flere situasjoner har det imidlertid bare lyktes med å skape en pause i argumentasjonen, tilstrekkelig tidsnok til at aggressoren har kunnet gjenoppbygge seg og gå tilbake til den opprinnelige agendaen. Det er to problemstillinger knyttet til Putin og Russland. Det første fokuserer på Putins krav om at Ukraina skal underlegges i sin helhet, ettersom han mener at landet rett og slett ikke er verdig å eksistere separat fra Russland. Han har demonstrert dette ved å kidnappe et stort antall ukrainske barn, ved vilkårlig ødeleggelse av sivil infrastruktur, fordrive og drepe befolkningen og dehumanisere dem. Det andre gjelder Putins behov for å oppfylle sin langvarige vrangforestilling om å bringe Russland tilbake til statusen som en nasjon som betyr noe på verdensscenen, til tross for at han ikke har gitt landet grunnlaget som ville garantere dets egen bærekraft. Han sitter igjen med en krig han ikke kan vinne, men en krig han må fortsette.

Hvis det skal bli en rettferdig konklusjon, ikke en konsensusbasert konklusjon der «alle er enige om å si kollektivt det ingen mener individuelt», må aggressoren tvinges til å akseptere realiteten av hva han har gjort og akseptere det eneste resultatet som gis ham, og det er å ikke gi ham noe. La det være en forståelse for alle andre ondsinnede enheter som velger å oppføre seg på en lignende kriminell måte.

Opphavsrett @Kost Elisevich, MD, PhD 2025. Alle rettigheter forbeholdt. Enhver ulovlig reproduksjon av dette innholdet vil føre til umiddelbare rettslige skritt.