Mens flere ledere i Vesten og andre steder, uansett alder, er fast bestemt på å holde seg oppdatert med bevissthet om både sin egen plass i historien og sine respektive nasjoners ambisjoner, ser det ut til at en aldrende Vladimir Putin aldri har lagt fortiden bak seg, eller engang forgjengernes. Han er en oppstandelse fra en annen tid, fast bestemt på å gjenvinne en tidligere storhetstid i Russland som han mener en gang eksisterte. Den en gang KGB-offiseren som nå er politiker, fortsetter å vise seg frem i den klassiske, demonstrative stilen fra sin sikkerhetsfokuserte oppvekst, med høyre arm holdt stille ved siden av seg mens venstre arm merkbart engasjert i høyfrekvente frem-og-bak-bevegelser. Han beklaget bortgangen til et døende Sovjetunionen i 1991 som «århundrets største geopolitiske katastrofe » i sin tale til unionens tilstand i 2005. Han var besatt av Russlands fragmentering av påfølgende separatistbevegelser som truet arven som en formidabel og fryktinngytende enhet på verdensscenen. Det bemerkelsesverdige eksemplet her hadde vært det nylige opprøret i Tsjetsjenia (1999–2000) som han brutalt undertrykte på umiskjennelig sovjetisk militær måte med tilhørende grusomheter.
Mye har blitt sagt om Putins imperialistiske planer, forkledd av hans feilaktige syn på historien. Han fryder seg over Russlands spesielt ekspansjonistiske ambisjoner fra 1500-til 1700- tallet, da tsarene fra Ivan IV («den grusomme», 1547-1584) til keiserinne Katarina II («den store», 1762-1796) utvidet landets territoriale rekkevidde gradvis til Stillehavet. Putin etterlignet tsaristiske historikere som forsøkte å styrke monarkenes prestisje ved å blande sammen ukrainsk og russisk historie for å gjenspeile en felles og derfor eldre arv, og fortsatte med å gjøre det samme i sin historiske fantasiVed å bruke denne plattformen rettferdiggjorde han sin rett til å invadere Ukraina for å gjenerobre det som sitt land og ikke et land som tilhørte Vesten, langt mindre en erklært suveren nasjon i seg selv.
Putin ble engasjert i ideen om et større Russland fra ungdommen av og forsøkte å engasjere seg i landets sikkerhet gjennom rekruttering innenfor dets viktigste håndhevingsorgan, kjent den gang som KGB eller Statens sikkerhetskomité. Et sterkt sikkerhetsbevisst apparat hadde lenge blitt integrert i Russlands elitesamfunn siden tsartiden, særlig promotert av den svært innflytelsesrike rådgiveren til tsar Alexander III, og senere tsar Nikolaj II, Konstantin Pobedonostsev (1827-1907). Vladimir Lenin (1870-1924) og hans bolsjeviker adopterte ikke bare ideen om et gjennomgripende sikkerhetsmaskineri, nå kalt «Tsjekaen», men økte også sin brutale taktikk mot sivile til de av kriminell status med implementering av fysisk tortur og utenomrettslig drap som aksepterte handlingsmetoder.
Historien om russisk grusomhet har ikke bare vært institusjonell i sine manifestasjoner, den ser ut til å ha dukket opp og blitt formet iboende i det russiske samfunnet, spesielt blant bøndene i det tsaristiske Russland. Livet i denne tiden hadde vært utsatt for betydelig hardhet og nød uten opphold. Den berømte russiske forfatteren Maksim Gorkij (1868-1936) bemerket dette i sin uttalelse om at «Grusdom er russernes fremste trekk». Dette trekket ved den russiske karakteren kunne bare ha blitt ytterligere fremmet av den senere voldelige styrtingen av tsarregimet, den brutale russiske borgerkrigen som fulgte, bare for å møte stalinismens ultimate grusomhet og nøden under andre verdenskrig. Det er kanskje det som ligger til grunn for den iboende og historiske grusomheten som er så avskyelig for Russlands militære, men likevel tolerert av dets lederskap.

Det var ikke før på 1900- tallet at Russland skulle bli vitne til den slags hensynsløshet i en ufattelig skala under stalinistisk styre, etter å ha kommet ut av Lenins revolusjon som i seg selv hadde krevd over ni millioner liv. Josef Stalin (1878–1953) overtok ledelsen av Sovjetunionen som generalsekretær for kommunistpartiet i 1922, og befestet sitt grep om regimet på 1930-tallet da han overtok diktatorisk makt frem til sin død. Hans gulag, eufemistisk omtalt som «arbeidsleirer», huset på tidspunktet for hans død 2,5 millioner fanger, de fleste tiltalt for dissens. Rundt 14 millioner hadde allerede passert gjennom portene deres i løpet av hans lange periode, og mer enn én million hadde omkommet bak dem.

Stalins system for kollektivisering av landbruket hadde forårsaket utbredt sult som nådde toppen med den store hungersnøden eller «Holodomor» i 1932–1933, der konservative anslag utgjorde 14,5 millioner dødsfall i Sovjetunionen. Blant dem var syv millioner ukrainere, inkludert tre millioner barn, ifølge Robert Conquest i sin bok «The Harvest of Sorrow: Soviet Collectivization and the Terror Famine» (Oxford University Press, 1986). Ukraina, spesielt, hadde vært strategisk mål for sin dissens, og dens skjebne ble anerkjent av Europaparlamentet som et folkemord. Så kom «Den store utrenskningen» (1936–1938) da en paranoid Stalin terroriserte den generelle befolkningen og sine egne kommunistiske eliter, inkludert akademikere og militærledelsen, med anklager om å undergrave staten, men mer presist, sin autoritet. Hundretusenvis ble arrestert av hans hemmelige politi, inkludert 103 av de høyest rangerte medlemmene av kommunistpartiet, hvorav 81 ble henrettet, mens resten ble fordelt og mistet i gulagene hans.

Som for å fremheve Russlands ambivalens overfor autoritarisme og grusomhet, identifiserte en offentlig undersøkelse fra Levada-senteret i Russland i 2019 at 51 % av respondentene betraktet Stalin med «beundring», «respekt» eller «sympati». Studien var også bemerkelsesverdig med en økning på 12 % fra året før i kategorien «respekt». Publikum mente nå at de menneskelige tapene i den stalinistiske perioden på en eller annen måte var berettigede. Trenden mot et positivt syn på Stalin, selv blant ungdom, hadde utviklet seg i Russland, spesielt siden 2015, etter Putins invasjon og annektering av Krim. Sistnevnte handling var parallell med Stalins krav på flere nasjoner i Øst-Europa etter krigen, som hadde blitt overtatt av hans militære, inkludert territoriet Königsberg, nå Kaliningrad. Kort tid etter ble russisk kommunistisk innflytelse utøvd overalt, og marionettregimer ble etablert, omtrent som i tilfellet med Krim i 2014. Det var da en enkel sak for Warszawapakten å bli opprettet i 1955, til stor forferdelse for disse østeuropeiske nasjonene, som et middel til å utfordre Nord-Atlanterhavstraktatorganisasjonen (NATO) som var dannet i 1949.

Det er urovekkende likheter mellom Stalin og Putin, som om sistnevnte var en elev av den andre. Kanskje det ikke er overraskende at Putin gjenopplivet den stalinistisk-inspirerte nasjonalsangen, skrevet for Russland i 1943, og gjenopplivet den tsaristiske ikonografien av den tohodede ørnen som statsvåpen. Oppførselen deres vitner om en forkjærlighet for absolutt kontroll over sine nærmiljøer, noe som kanskje gjør dem sårbare for paranoide oppfatningerog overdrevne midler til å opprettholde absolutt sikkerhet. Psykisk sykdom som ligger til grunn for Stalins paranoia har faktisk blitt foreslått for å forklare overdrivelsene under hans store utrenskning. På samme måte var det en bemerkelsesverdig mangel på menneskelighet i hvordan både innenriks- og utenrikssaker ble håndtert av de to lederne, en mangel på respekt for velferden til folket de hadde herredømme over, samt den hensynsløsheten de håndterte krigssaker med.

Putins invasjon av Ukraina i 2022 viste seg å ha en uheldig start, et dyptgående strategisk feiltrinn i tingenes plan og en fryktelig skammelig opplevelse for den vordende keiseren. De karakteristiske kjennetegnene på russisk militærstrategi med dens iboende grusomhet var alle tydelige – sivile grusomheter, kriminell virksomhet og mangel på respekt for atferdsreglene. Ingenting av dette hjalp til med å overvinne den udugelig straffeforfølgelsen som hadde forventninger om rask seier og feiring i gatene. Men det er ikke et ukjent sett med omstendigheter, ettersom mye av det samme hadde blitt sett ved starten av første og andre verdenskrig, de samme utgiftene til militært personell, tap av våpen i massiv skala og forlegenheten som fulgte med det.
Elementer av den samme barbarismen som var så tydelig under Stalins regjeringstid på 1900- tallet, har manifestert seg under Putin på 2000-tallet. Lettelsen fra Sovjet-Russlands undertrykkelsesbånd i Øst-Europa, som alle så lett følte i 1989-1990, ble erstattet av en frykt for den samme trusselen av det gjenkjennelige ondet som er Putin. Bemerkelsesverdig som det kan være innenfor en så kort tidsramme på litt over to tiår, til tross for alvorlige tidligere klager, har de østeuropeiske nasjonene Ungarn og Slovakiadrevet mot å alliere seg med et mer modig Russland og en annen russisk diktator. Frykten for å provosere frem stalinistisk russisk hevn stikker kanskje dypt når begge nasjonene ikke bare grenser direkte til Ukraina, men forblir avhengige av Putins energieksport. Både Viktor Orbán fra Ungarn og Robert Fico fra Slovakia har også sine egne personlige forpliktelser eller avhengigheter angående forholdet til Russland som kan være av interesse for hver leder, eller som de kanskje ikke ønsker å inngå kompromisser med.
Putins oppfatninger om Russlands skjebne ble bekreftet av visse russiske ultranasjonalistiske forfattere og filosofer. Ivan Iljan (1883–1954) forfektet autokratiske overbevisninger og ideen om en enslig idealistisk helt, en naturkraft, i stand til å ta kontroll over sin situasjon for å bringe ny gjenoppliving eller forbedre nasjonens status. Denne nasjonalistiske retorikken ble videreført i stor utstrekning av en annen influenser med imperialistiske planer, Aleksandr Dugin, som næret en følelse av ekspansjonisme som Russlands skjebne, en som bemerkelsesverdig omfattet store deler av Eurasia. Til en viss grad virker det sannsynlig at Putin iboende bar på disse overbevisningene fra ungdommen, slik at det ville ha virket naturlig for ham å blande dem sammen med sine egne, nok til å tilbakestille historien til sin egen irredentistiske plan og fortsette med å gjenerobre det han følte var sitt.
Den historisk tenkte Putin tar hensyn til det en gang så ekspansive og strengt kontrollerte tsaristiske Russland og dets etterfølger, Unionen av sovjetiske sosialistiske republikker (USSR), og ser den nåværende tilstanden til en russisk føderasjon (RF) truet av kollaps. Siden starten i siste del av 1200- tallet ble fyrstedømmet Moskva, med Moskva som sentrum, etablert og gradvis lagt til de uavhengige bystatene Novgorod, Pskov, Smolensk og Tver for å bli territoriet som skulle bli Russland. Det fikk anerkjennelse som en mektig bystat under Ivan III (1440-1505), etterfulgt kort tid etter av en uopphørlig ekspansjonisme som til slutt begynte å innta territoriet til dagens Ukraina i stor grad 200 år senere. Keiserlige intensjoner ble et nødvendig element som rettferdiggjorde tsaristisk autokratisk styre som et middel til beskyttelse mot innbilte fiender. Som Geoffrey Hoskings bok «Russland: Folk og imperium, 1552–1917» (Harvard University Press, 1997) har fremsatt, ble en repeterende syklus av ekspansjon, undertrykkelse og russifisering, etterfulgt av ytterligere ekspansjon , satt i gang, noe som førte til at Katarina II uttalte: «Jeg har ingen annen måte å forsvare mine grenser på enn å utvide dem.»
Putins egen innbilte eksterne trusselhar selvfølgelig vært NATO, som han anklaget for å trenge inn på Russlands egen grense og gjøre krav på territorium som Stalins Russland en gang hadde herredømme over. Problemet med Putins logikk her, bortsett fra at NATO fortsatt er en defensiv organisasjon, peker på det faktum at nasjoner søkte sikkerhet mot trusselen fra et annet undertrykkende russisk hegemoni styrt av et egoistisk og sentralisert autoritært regime i Moskva. I likhet med keiserinne Katarinas begrunnelse for Russlands ekspansjon, hevdet Putin i 2016 at Russlands grense «ikke slutter noe sted». Dette ble tolket som, i sin moderne forstand, at han ville forsvare rettighetene til etniske russere uansett hvor de bodde. Påstanden var ikke annerledes i sin intensjon enn det Adolf Hitler hadde uttalt før han invaderte Tsjekkoslovakia, der et tysk pluralitet hadde okkupert Sudetenland-regionen. Med sine egne ord kom Putin til å rettferdiggjøre sin innblanding i Øst-Ukraina på den tiden, etterfulgt av sin fullskala invasjon av territoriet i 2022.
Selv om det overraskende kan virke som om det nåværende regimet i Russland ikke har nådd det skalaen av fordervelse som ble sett under stalinistisk tid, finnes det absolutt et nivå av hensynsløshet og umoralsk oppførsel hos Putin som etterligner den forrige diktatoren. Den virkelige saken handler om hva dette vil bety for Russland og krigen som Putin må gjøre krav på. Kostnadene ved krigen har fortsatt å eskalere. Å målrette Russlands eksportøkonomi med ødeleggelse av oljeraffinerier og depoter har forsterket virkningen av globale sanksjoner. Den svært reelle trusselen om beslagleggelse av utenlandske eiendeler til Ukrainas fordel kan ytterligere belaste Russlands evne til å finansiere hele militærforetaket. På samme måte har det betydelige tapet av militært personell ført til ganske desperate metoder for å erstatte dem gjennom rekruttering av kriminelle, etniske minoriteter i RF og utenlandske krigere, hvorav mange har desertert, rett og slett nektet å kjempe eller, mer sannsynlig, har blitt drept. Russland har lenge vært kjent for sin evne til å rekruttere et stort antall militært personell, men evnen til å gjøre det nå og å beholde dem har blitt stadig vanskeligere. Den er nå tvunget til å gi insentiver i form av økte lønninger og dødsfallsutbetalinger , og til å finne måter å overvinne plagen av dårlige nyheter som har strømmet tilbake fra selve fronten. Det er usannsynlig at en slik katastrofe, så akutt som den ble, var forutsett.
Det er imidlertid mer involvert i å opprettholde krigsinnsatsen som bør nevnes. Lenge før invasjonen var Putins innsats fokusert på å sikre diktaturet hans på lang sikt. Dette kunne ikke bare skje ved å iscenesette et valgspill fra sovjettiden med sin «ritualiserte, performative bekreftelse av regimet», som det ble omtalt av Jerome Gilison i en artikkelSnarere er det mer tilfelle at det har vært en langsiktig innsats for å få til militarisering av det russiske samfunnet for å sikre en tilstand av langvarig krig med det formål å gjenvinne Putins tapte imperium. For dette formålet startet regimet en prosess med å indoktrinere ungdommen sin med nasjonalistiske idealer, og fremmet forestillingen om patriotisme, rettferdighet og heltemot i forsvaret av mor Russland omtrent slik det en gang gjorde under den store patriotiske krigen for 80 år siden. Et stalinistisk preg gjør nok en gang sitt inntog i i dag.
Politisk undertrykkelse i Russland har eskalert markant siden invasjonen av Ukraina i februar 2022, med innføringen av lover som kriminaliserer dissens, noe som har ført til en betydelig økning i antallet politiske fanger som minner om stalinistisk undertrykkelse. Uavhengige medier har blitt eliminert, og overlatt til statsstøttede nyhetskilder å fremheve Russlands militære propaganda, minne offentligheten om landets tidligere imperiale dyktighet, vekke patriotiske følelser og fremme Vladimir Putins ufeilbarlighet. På samme måte har det hevet statusen til en tidligere dømt Stalin til en heroisk størrelse, en som reddet moderlandet fra nazistenes inntrenger, og dermed minnet russerne om Putins store kamp mot nazismen i Ukraina, så latterlig som det enn kan høres ut.

Putin -kulten har blitt integrert i det moderne russiske samfunnet med vekt på et sterkt partisk perspektiv på russisk eksepsjonalisme plassert i utdanningssystemet. Sistnevnte er produsert fra en historisk følelse overfor dens imperialistiske fortid, dens innbilte iboende mystiske spiritualisme og forpliktelse til fremtiden. En korsfarerlignende mentalitet er i ferd med å bli innprentet i den Kreml-sponsede Bevegelsen av de Første, en ungdomsorganisasjon grunnlagt i 2022 på 100-årsjubileet for opprettelsen av forgjengeren, Komsomol («Unge pionerer»), som var fremtredende i Sovjet-Russland. Den nye organisasjonen tok med seg tidligere etablerte enheter, blant annet Yunarmia («Unge hær») og den russiske skolebarnsunionen, selv om de har forblitt noe oppdelt. Virksomheten har et medlemstall som nærmer seg 5 millioner og er organisert i hele Sovjetunionen.
Den uttalte agendaen gir flere pedagogiske veier for utvikling – internasjonale relasjoner, vitenskap og teknologi, kultur og historie, økologi, militær «frivillighet». Sportskonkurranser, restaurering av krigsminner og opplæring i førstehjelp bidrar til den sunne naturen til foretaket. Måten den leveres på er imidlertid ment å skille den fra en underforstått, relativt degenerert oppdragelse av ungdom i Vesten. Propagandistiske elementer dukker opp i videoer promotert av bevegelsen, som vektlegger Russlands altruisme og benekter slike krigstidsgrusomheter som bombing av boligbygg og ødeleggelse av skoler og energiinfrastruktur i Ukraina. Bevegelsen, i sitt utseende, er ellers ikke ulik andre ungdomsorganisasjoner, bortsett fra kanskje retorikken som ser ut til å fremme forestillingen om at Russlands hellighet og velferd må bevares mot ytre ondsinnede krefter. Dette er ikke ulikt den anti-utenlandske følelsen som er karakteristisk for Komsomol-bevegelsen på Stalins tid. Bekymringen gjelder derfor om vi er vitne til utviklingen av en ny generasjon russisk ungdom rettet mot en mer ensartet militant holdning til Vesten. Slik indoktrinering er ikke ulik den man ser i paramilitære bevegelser i tidligere fascistiske systemer, særlig Hitlerjugend. Er Putin i realiteten i ferd med å bruke en ungdomsbevegelse som et våpen for fremtidig bruk på slagmarken?
Putin lever i stor grad i en fortid som har fortært ham med et hat mot nåtiden. Ironisk nok er hans favoritt Beatles-melodier « Yesterday » og « Let it Be ». Putins fremtid avhenger av en evigvarende konflikt som han ser for seg vil gi ham den tryggheten han trenger i det russiske samfunnet. Russlands fremtid, derimot, ligger hos folket å bedømme om en evigvarende krigstilstand på grunn av innbilte klager fremstår som et verdifullt perspektiv for de kommende generasjonene. Vil uvitenhet om fortiden, videreført av en gjennomgripende statspropaganda, seire blant et flertall i Russland for å styre sin skjebne, eller vil nasjonen bryte med et egoistisk autoritært styre og finne seg selv i et helt annet lys?
Opphavsrett @Kost Elisevich, MD, PhD 2024. Alle rettigheter forbeholdt. Enhver ulovlig reproduksjon av dette innholdet vil føre til umiddelbare rettslige skritt.
En tanke om «Putin, en anakronisme»
Kommentarer er stengt.