Nøkkelen til autoritært styre i det 21.århundre er bedrag, å skjule seg selv fra seriøs gransking samtidig som man pålegger progressiv kontroll over samfunnet på en rekke måter, inkludert etablering av et hemmelig politi for å håndheve autoriteter som forhindrer at denne kontrollen avvikles. Likevel oppstår det omstendigheter der en svart svane vrir bort kontrollen og bringer med seg erkjennelsen av tidligere bedrag forsterket av alle klagene som ikke ble løst i den skitne affæren. Dette er den tilbakevendende historien om det autoritære Russland – den bolsjevikiske revolusjonen i 1917, oppløsningen av Unionen av Sovjetiske Sosialistiske Republikker (USSR) – en historie på vei til å avslutte et korrupt regime på en katastrofal måte.
Offentlig opinion
I de tidlige stadiene av Vladimir Putins «spesielle militære operasjon» (SMO) i Ukraina var den russiske opinionen sterkt positiv til Kremls militærplan. Meningsmålinger viste konsekvent mer enn 70 % støtte til invasjonen, tilsvarende den typen velvilje som ble vist mot den ulovlige annekteringen av Krim i 2014.Begrunnelsen som ble gitt av mange av tilhengerne for dette «uunngåelige tiltaket» av aggresjon, som det ble kalt, var behovet for et «forsvar mot Nord-Atlanterhavspaktorganisasjonen (NATO)», noe som virket noe konstruert ettersom NATO også definerte seg selv som en defensiv organisasjon. Denne oppfatningen understreker effektiviteten til statlig propaganda som forsøker å rettferdiggjøre krigen som om Russland var offeret, akkurat som den forsøker å overbevise offentligheten om Putins oppdrag om å «avnazifisere» Ukraina og beskytte russisktalende mennesker i Øst-Ukraina mot fascistisk undertrykkelse. Slik retorikk har til og med klart å overbevise noen av de dårligere utdannede medlemmene av USAs representanthus om det samme tullet. Ikke uvanlig blant russiske tilhengere av krigen har imidlertid også vært frykten for negative konsekvenser av å si noe i opposisjon til regimet, og den iboende passiviteten blant russere som følge av en historisk forestilling om at underkastelse til staten ofte var forventningen.

Det var utvilsomt masseprotester mot krig over hele Russland i begynnelsen av mars 2022, og russisk politi hadde allerede arrestert rundt 13 500 aktivister i løpet av de første par ukene. Mer enn 5000 ble arrestert i 69 byer bare i løpet av en utbredt protestdag 6. mars. Innen april hadde mer enn 15 000 demonstranter blitt arrestert for beretninger om mishandling og påfølgende tap av arbeidsplasser for sin deltakelse. Innen midten av juli hadde 16 000 demonstranter blitt arrestert i 200 russiske byer. Protestene fikk mer oppmerksomhet utenfor Russland på grunn av mediesensur, fullstendig eliminering av uavhengige medier, tilsløring gjennom propaganda og nedleggelse av sosiale nettverk, og dermed isolerte arrangementene fra hverandre i landet. De fleste russere har ellers hatt liten kjennskap til eventuelle statlige restriksjoner på journalister, aktivister eller kritikere av Putin. Av de få som var klar over det, var 73 % bekymret for slike handlinger, da de innså den personlige isolasjonen som følger med slike tiltak.

Tallrike velrapporterte tilfeller, kjent for offentligheten, av relativt prominente russere som klønete «faller» fra balkonger og vinduer i øvre etasjer, eller, mer hverdagslig, ned en trapp, vitner om konsekvensene av dårlig gjennomtenkte uttalelser i protest mot Russlands invasjon av Ukraina. Mindre voldelige utfall har også blitt annonsert. Kort tid etter invasjonen av Ukraina virket det nødvendig for russiske myndigheter å dramatisk trappe opp sensuren av ytringsfriheten som en del av en undertrykkelseskampanje, kriminalisere spredning av «falsk informasjon» om militæret og ilegge bøter eller fengsel på opptil 15 år. De som var kjent for et visst nivå av tilbakefall eller kanskje av en viss sosial rang eller yrke, ble møtt med en mer påviselig voldelig slutt.

I september 2022, seks måneder etter krigens start, var 20 % av russerne uenige i krigen. Dette var sannsynligvis ungdom i byer som støttet anti-Putin-opposisjonsfigurer og var mer kjent med vestlig kultur. Den regelmessig pålagte militærverneplikten i Russland fikk ny betydning for disse ungdommene med kunngjøringen av Putins «spesielle militæroperasjon» (SMO) i Ukraina. De russiske væpnede styrkene hadde rutinemessig innkalt menn to ganger i året, med vårverneplikten vanligvis planlagt fra 1. april til 15. juli. Personer i alderen 18 til 27 år ble innkalt til et års obligatorisk militærtjeneste. På sensommeren 2021 hadde imidlertid lokale regionale administrasjoner også begynt å distribuere informasjon om innrullering i den russiske kamphærens reserve, og tilbød betydelige økonomiske insentiver for tre års tjeneste. Enda mer bemerkelsesverdig var det at vårverneplikten ble kunngjort tidlig 18. februar i stedet for å vente til april som forberedelse til den ennå uanmeldte russiske offensiven. Lovgivningen 22. februar gjorde det deretter obligatorisk for reservister å møte uten å motta vernepliktsvarsel fra regionale myndigheter for å fremskynde mobiliseringen dersom det skulle være nødvendig i tilfelle krigsrettstilstand.
21. september 2022 ble en «delvis» mobilisering av 300 000 militære reservister erklært til tross for tidligere gjentatte benektelser fra russiske myndigheter. Beslutningen kom som en respons på at Russland hadde lidd et av sine verste nederlag på syv måneder med kamper i det nordøstlige Ukraina. En generell undersøkelse publisert 29. september identifiserte at et økende antall russere nå følte at SMO ikke lenger gikk «etter planen», og falt fra 73 % til 53 %, hvor 47 % rapporterte en betydelig økt angst for sine omstendigheter. Ytterligere 13 % identifiserte seg som sinte. Mens bare 28 % av russerne i februar følte at en landsdekkende full mobilisering ville bli erklært, hadde dette nå økt til 66 %.

Sent i september 2022 ble det også klart at etniske minoriteter, hvorav det er 193 i Den russiske føderasjon (RF) ifølge en folketelling fra 2010 – tatarer, burjater, tuvaner, tsjetsjenere, basjkirer, avarer og andre – ble uforholdsmessig rekruttert til det russiske militæret i forhold til de russere som bodde i større byer som Moskva og St. Petersburg i det europeiske Russland. Selv kasakhere som krysset grensen for arbeid til Russland fra nabolandet Kasakhstan og andre migranter med nylig ervervet russisk statsborgerskap ble tvunget til å verve seg. Dødeligheten for etniske minoritetsstridende oversteg den for urbane russere fra Moskva med mer enn 100 ganger. Dette førte til en økning i nasjonale bevegelser blant flere etniske minoriteter, i stor grad fordelt på de 21 republikkene i RF, og som utgjør omtrent 20 % av befolkningen. Tidligere klager knyttet til mangel på ytrings- og religionsfrihet og et mønster av desinvestering i etniske minoritetssamfunn dukket opp igjen, noe som forsterket det menneskelige tapet som deres respektive befolkninger led.
En diskriminerende russisk holdning overfor etniske minoriteter har faktisk forblitt uløst gjennom hele Putins presidentperiode, med hans økte sentralisering av myndighet i Moskva og nektelse av rettighetene de fikk innenfor deres territorier. Et stort opptøyer brøt ut i januar 2024 i Republikken Basjkortostan i den sørlige Uralfjellregionen i Russland, utløst av territoriale tvister. Disse var bygd opp på en langvarig dissens om Russlands diskriminerende politikk angående etniske spørsmål, ledet av Fail Alsynov, en basjkirisk nasjonalist og politisk aktivist. Situasjonen forverret seg nylig med Alsynovs tiltale og domfellelse til en straffekoloni i fire år. Etnisk konflikt, til tider med dødelige konsekvenser, har til og med kommet inn i det russiske militæret, med rapporter om at vervede tuvaner, et tyrkisk folk som er innfødt i Sibir, konfronterer etniske russere på fronten angående rasespørsmål.
To heltsjetsjenske militære enheter, Sheikh Mansurs tsjetsjenske fredsbevarende bataljon og Dzhokhar Dudayevs bataljon, har kjempet sammen med ukrainere mot den russiske invasjonen. Minnene er dype når man husker en ukrainsk enhet som hjalp tsjetsjenerne mot Russland i 1999 under den andre tsjetsjenske krigen, da Putin startet en brutal kampanje som desimerte hovedstaden deres, Groznyj. To andre enheter, spesialbataljonen i Forsvarsdepartementet i Den tsjetsjenske republikken Itsjkeria og Khamzat Gelayevs tsjetsjenske fredsbevarende bataljon, ble dannet nylig. En annen enhet fra naborepublikken Dagestan, Imam Shamil Dagestan Frivilligbataljon, sluttet seg også nylig til. Det felles målet om å søke uavhengighet fra et undertrykkende regime i Moskva ligger til grunn for et felles oppdrag for alle disse gruppene.
Erzya-folket, en etnisk gruppe på rundt 800 000 mennesker som bor i den russiske republikken Mordovia, 560 kilometer sørøst for Moskva, har også sendt frivillige krigere for å kjempe for Ukraina. Republikken er en del av De frie nasjoners forbund, en samling av anti-Putin etniske minoritetsgrupper som er imot krigen og forpliktet til oppløsningen av RF med den hensikt å omdanne den store landmassen til uavhengige demokratiske nasjoner. Det er riktignok en stor oppgave å rekonstruere en betydelig del av det eurasiske landskapet , men mange føler at tiden er inne for det.
Forumet for frie folk i Russland samlet seg i Sverige i desember 2022 til det fjerde møtet i De frie nasjoners forbund siden krigens begynnelse for å utstede en erklæring som erklærte Russland som en «konkursstat». En av to erklæringer under samme konferanse var å fremme uavhengighet for Karelen, en stor republikk i det nordvestlige Russland med over 500 000 innbyggere som utgjør omtrent halvparten av Russlands grense mot Finland. Den andre erklæringen var å fremme uavhengighet for Den sibirske konføderasjonen , som tilfeldigvis inneholder mesteparten av Russlands fossile brenselressurser i sitt østlige territorium. Forumets eksistens tjener som en påminnelse om at ulmende misnøye drevet av utbredt etnisk klage kan tjene som en katalysator for opprør under de rette omstendighetene, slik historien har vært vitne til i Russland. Om Russland som føderasjon vil smuldre opp eller ikke på grunn av en slik omstendighet, er fortsatt et åpent spørsmål, men det kan ikke fortsette som det er. Ellers dreier det virkelige spørsmålet for Russland seg nå om hvordan det muligens kan normalisere seg til å bli et funksjonelt foretak i et globalt samfunn som i stor grad anser det som dysfunksjonelt og en trussel. Det kan være det vanskeligste spørsmålet.
Etniske russere har selv vist en lignende misnøye med Putins regime. Russernes oppmerksomhet har blitt mer fokusert på sosioøkonomiske forhold ettersom en ny virkelighet inntar nasjonen – økte levekostnader, tap av sparepenger, mangel på kommersielle produkter, minkende helsetjenester og en kritisk mangel på arbeidskraft, blant andre bekymringer som plager nasjonen . Med dette kommer mangel på selvtillit og en resignasjon overfor behovet for å takle mentale vanskeligheter i et samfunn som ikke er godt rustet til å håndtere psykiske lidelser . Krigstrøtthet har satt inn, med en ny meningsmåling som viser at 58 % av publikum var imot en ny mobilisering, og 74 % sier at de ville støtte en slutt på krigen «i morgen». Bare 18 % var fortsatt på regimets side. Å unngå verneplikt har blitt en mye større realitet i det russiske samfunnet og vil uansett true fremtidige mobiliseringsinnsatser . Protester fra kvinner, både mødre og koner, har brutt ut over lengden på utplasseringen av sønner og ektemenn, antall tap og måten fanger får gå fri på etter bare seks måneders tjeneste på fronten. Fornærmede mødre gir et svært dårlig offentlig image i et sted som Russland, en lærdom Sovjet-Russlands regime lærte med krigen i Afghanistan 40 år tidligere.
Unge russere begynte å forlate Russland i betydelig antall i 2020, lenge før Putins krig. De ble desillusjonert ikke bare av den gjennomgripende korrupsjonen i regjeringen og samfunnet, samt den politiske undertrykkelsen, men også av å ha erkjent mye større økonomiske og livsmuligheter i et mer åpent samfunn andre steder. Krigsutbruddet og den påfølgende mobiliseringen ga ytterligere drivkraft til denne trenden, slik at innen våren 2023 hadde 1,3 millioner russere, hovedsakelig under 35 år, forlatt landet sitt og brakt med seg en god del talent og ekspertise på flere felt, sammen med 30 milliarder dollar i kapital. Anslagsvis 100 000 IT-spesialister (IT-spesialister), som utgjør 10 % av teknologisektoren, har nå forlatt landet i løpet av denne krigen. Hjerneflukten har tappet Russland for fremtidig potensial for innovasjon, bortsett fra tapet av arbeidsstyrken. Putins lederperiode de siste to tiårene har sett en nedgang på 25 % i vitenskapelig og ingeniørpersonell fra ledende russiske institutter, igjen med en betydelig opptrapping etter invasjonen av Ukraina. Rundt 50 000 forskere hadde reist bare i løpet av de foregående fem årene.
Av russerne som ble igjen, har flere uttrykt sin misnøye med verneplikten og kunngjøringen av mobilisering med direkte vold. Fra krigsutbruddet i februar 2022, og spesielt etter den første mobiliseringen i september 2022, hadde det skjedd en rekke angrep rettet mot hovedsakelig vernepliktssentre, men også offentlige bygninger, politistasjoner og treningsfasiliteter, som utgjorde 138 innen våren 2023. Molotov-cocktailen har vært det foretrukne uttrykksmiddelet i 62 % av tilfellene, mens andre former for brannstiftelse ble brukt i ytterligere 32 %. I noen tilfeller var det tilhørende knivstikkings- og skyteepisoder. Innen januar 2024 220 angrep blitt rapportert. I frykt for å ytre tanken på en ny mobilisering, har regimet ganske enkelt fortsatt med en opptrapping av verneplikten, og har vervet over 30 000 månedlig på kontinuerlig basis. I tråd med innsatsen for verving har ønsket om desertering doblet seg i løpet av høsten 2023.
Sabotasjehandlinger utført av russere i protest mot Putins invasjon av Ukraina har i stor grad rettet seg mot tog og jernbaneskinner, og har fortsatt mesteparten av de siste to årene, med nesten 150 russere som har blitt siktet for straffbare handlinger. Lignende handlinger har blitt utført i Hviterussland av anti-russiske geriljasoldater som reagerer på landets involvering i å bistå russisk troppetransport gjennom deres territorium til Ukraina. Et antikrigs- og anti-Putin-russisk nettverk, Rospartizan, rapporterte nylig om nedbrenningen av hovedkvarteret til Russlands 70.motoriserte geværregiment i Tsjetsjenia, selv om gruppen ikke tok på seg ansvaret.

Uvanlig mange mystiske branner, med og uten eksplosjoner, har oppstått over hele Russland ved olje- og ammunisjonsdepoter, militære produksjonsanlegg, raffinerier, militærbaser, departementsbygninger, kraft- og kjemiske anlegg, lagerbygg, transformatorstasjoner, rørledninger og kirker. De har også blitt tilskrevet russiske partisaner , til tider blandet med ukrainske og/eller andre etniske elementer, som tilhører en rekke grupper – Den nasjonale republikanske hæren (NRA), Russlands frihetslegion og Atesh-partisanlegionen . En av de mer dramatiske brannene involverte et enormt distribusjonslager på 70 000 kvadratmeter i St. Petersburg og forårsaket skader for 122 millioner dollar . Mistanken har rettet seg mot en intern arbeidstakerkonflikt som kan ha blitt forårsaket av den overdrevne militære vervingen av lagerarbeidere ved anlegget.
Den internasjonale legionen av utenlandske statsborgere i Ukraina består av mer enn 2000 stridende som kjemper for Ukraina. De er russere, hviterussere, georgiere, polakker, brasilianere, colombianere, kanadiere, amerikanere, briter, israelere, tyrkere og nigerianere, for å nevne noen. De fleste rekruttene fra Russland, eller rettere sagt, RF, kommer fra Nord-Kaukasus eller regioner med muslimsk majoritet, men noen er, utpreget, anti-Putin etniske russere som har utført invasjoner i Russland. De er dannet i tre enheter, Legion Svoboda Rossii, Det russiske frivillige korpset og Den sibirske bataljonen. Den russiske opposisjonsorganisasjonen, Fritt Russland-forumet, grunnlagt av sjakkmesteren Gary Kasparov, har samlet inn penger til disse stridende gruppene. Til syvende og sist ser gruppene utover konflikten i Ukraina for å støtte regimeskifte i Russland ved å etablere et mye bredere nettverk av samarbeidspartnere i og utenfor landet.
Attentatet med bilbombe i august 2022 mot Darya Dugina, den 29 år gamle datteren til den fremtredende russiske Putin-allierte og ultranasjonalistiske politiske kommentatoren Alexander Dugin, ble organisert av NRA og henrettet i utkanten av Moskva. Dugina var selv kommentator på statlig fjernsyn som promoterte anti-vestlig, nasjonalistisk retorikk, samtidig som hun drev nettstedet United World International, som var en del av et større propagandaforetak kalt Project Lakhta, som tilhørte Russlands internettforskningsbyrå. Sistnevnte brukte nett-troll som var opprettet for å blande seg inn i amerikanske valg ved å forsøke å radikalisere politisk samtale i den offentlige arenaen. NRA benyttet anledningen til å gjøre krav på attentatet på Telegram-kanalen Rospartisantil også å offentliggjøre sitt manifest der de erklærte Putin for å være «en maktraner og en krigsforbryter ... som utløste en broderkrig mellom de slaviske folkene og sendte russiske soldater til sikker og meningsløs død».
Det er ingen vei unna kunnskapen som siver inn i Russland om at krigen i Ukraina fortsetter å føre til uakseptable tap i kamp, både i personell og våpen, og forverrede økonomiske utsikter ettersom Ukraina retter blikket mot å direkte lamme Russlands olje- og gassindustri for å forverre virkningen av internasjonale sanksjoner. Putins manglende oppmerksomhet til Russlands innenlandske bekymringer som et offer for sine imperiale planer, vil nå bli grunnlaget for en voksende offentlig misnøye som i seg selv har blitt et mangfoldig problem. Hans manglende evne til å håndtere den forverrede velferden til det russiske samfunnet som helhet kan ikke overvinnes av ultranasjonalismens fanatisme og hatefull retorikk. Men det finnes andre elementer i den globale dynamikken som vil øke oddsen for et kritisk sammenbrudd i Putins verden. Og dermed er det mer i vente.
Opphavsrett @Kost Elisevich, MD, PhD 2024. Alle rettigheter forbeholdt. Enhver ulovlig reproduksjon av dette innholdet vil føre til umiddelbare rettslige skritt.