Orbán og populisme i Europa

Rett over grensen fra Estland på russisk territorium står et svært synlig skilt med en enkel uttalelse: «Russland kjenner ingen grenser», en karakteristisk russisk nytelsessyk bravado ment å skremme en mindre nasjon som har stått støtt sammen med Ukraina i dens nåværende krig med Russland; en krig der Russland har gjort det klart at de ikke tar hensyn til grensene til suverene nasjoner. Det står som en advarsel til enhver nasjon i sin nærhet – de baltiske statene, Finland, Polen, Slovakia, Ungarn, Romania, Moldova, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Armenia, Georgia.

Nasjoner i nærheten av Russland hvor konflikter tilsynelatende kan oppstå som følge av landets imperialistiske ambisjoner. Bildekreditt: Peter Hermes Furian

En økende bekymring har også grepet Europa innenfra i form av høyrepopulistiske følelser uttrykt i noen østeuropeiske nasjoner, spesielt. Eksemplet her er Ungarn, et medlem av Nord-Atlanterhavstraktatorganisasjonen (NATO) og EU, hvor et illiberalt styresett har gitt vei for et de facto autoritært styre og drevet inn i pro-Putin-leiren. Til tross for å ha opplevd ødeleggelsene av tidligere aggresjoner fra nabolandenes autoritære regimer, særlig Nazi-Tyskland og Sovjet-Russland, har det regjerende politiske regimet i Ungarn valgt å følge en vei som allierer nasjonen tettere med et kriminelt regime som igjen truer kontinentets velferd. Det ser ut til at menneskeheten faktisk ikke er i stand til å lære påfølgende generasjoner om skaden som autoritært lederskap forårsaker, og velger å oppføre seg etter sine egne regler i stedet for de som følger av en rådende visdom i styresett. Det minner om et altfor vanlig refreng: «Det burde ikke ha kommet til dette ... likevel lot vi det skje.»

Høyrepopulistisk ideologi, bortsett fra sin sosiale og finanspolitiske konservatisme, identifiserer seg med nynasjonalisme. Den tenderer mot restriktiv innvandringspolitikk og bruker urfolks religiøse og kulturelle undertoner for å forsterke sin populistiske plattform som ofte fremmer et overivrig behov for raserenhet. Bevegelsen vinner gunst gjennom anti-establishment retorikk, produserte anti-elitistiske følelser og motstand mot utenfrakommende innflytelse. Den ekstremistiske fløyen bruker offentlig desinformasjon for å støtte sin agenda og undergrave demokratisk styresett med sikte på å skape mistillit til sine institusjoner. Faren oppstår når bevegelsen får makten over regjeringen og forvandles til et autoritært regime, enten fra starten av som svar på en produsert trussel, slik tilfellet var med brenningen av Riksdagen i Nazi-Tyskland i 1933, eller metodisk som i et illiberalt demokrati som gradvis undergraver etablerte institusjoner som er ment å dempe feil bruk av slik makt.

Metodene er kjente. Offentlige nyheter og opinion er begrenset til statseide medier og pålitelige kanaler, offentlige eller private, som er forpliktet til å støtte regjeringens propaganda. Rettsvesenet er underordnet gjennom utnevnelse av partilojalister. Myndighetenes lovgivende myndighet svekkes ved å begrense antallet seter, samtidig som de gjenværende befolkes med medlemmer av det regjerende partiet gjennom valgmisbruk. En statlig sikkerhetsorganisasjon omkonfigureres og gjøres til et instrument som tjener den utøvende maktens behov, snarere enn et byrå forpliktet til offentlig og nasjonal velferd. Til slutt gis den endelige myndigheten til en svært sentralisert regjering gjennom konstitusjonell reform, og dermed etableres juridisk tildeling.

Ungarns Viktor Orbán er et spennende eksempel på politisk transformasjon når omstendighetene tvinger frem endringer i plattformen for å bedre passe ens oppstigning til makten. Det er viljen til makt som altfor ofte overstyrer ønsket om å tjene, og erstatter det med ønsket om å bli tjent. Når denne makten blir absolutt, begynner den raskt å undergrave grunnlaget for et godt styresett og dermed samfunnets velferd. Historien om det 20.århundre gir oss en rekke eksempler som demonstrerer poenget, fra Mussolini, Stalin, Tojo og Hitler til Mao Zedong, Pol Pot, Idi Amin og nå Vladimir Putin i dette nye årtusenet.

Orbán landet på den politiske scenen i 1989 som medlem av Fidesz («Alliansen av unge demokrater»), en antikommunistisk liberal studentorganisasjon, da landet fortsatt var underlagt sovjetisk åk som en Warszawapaktnasjon. En trassig tale der han oppfordret sovjetiske tropper til å forlate landet i et krav om større selvbestemmelse brakte Orbán til offentlighetens oppmerksomhet. I 1992 ble han nestleder i Liberal International, en global organisasjon av liberale politiske partier grunnlagt i 1947. I 1993 ble han president i Fidesz og ledet deretter komiteen for europeiske integrasjonsspørsmål fra 1994 til 1998. Orbán var på den tiden opptatt av et tettere forhold til Vesten, og forsøkte å bevege seg bort fra den undertrykkende russiske innflytelsessfæren. I 1996 ble han leder av den ungarske nasjonalkomiteen for New Atlantic Initiative (NAI), en organisasjon basert innenfor American Enterprise Institute og forpliktet til å styrke demokratier over Atlanterhavet.

Parlamentsvalget i 1994 i det postsovjetiske Ungarn ble et vendepunkt for Orbáns demokratiske parti da det endte på tredjeplass og så Det ungarske sosialistpartiet (Magyar Szocialista Part; MSZP), en tidligere kommunistisk enhet under Gyula Horn, komme tilbake til makten. Resultatet fikk Orbán og Fidesz til å innta en mer sentrumsorientert, høyreorientert konservativ plattform. Mistillit til Horns sosialistiske regjering på grunn av upopulære finans- og pensjonsreformer ga Fidesz suksess i valget i 1998. Etter å ha vunnet bare 148 av de 386 setene i nasjonalforsamlingen, slo Fidesz seg sammen med Det uavhengige småbrukerpartiet som tok 48 seter og Det ungarske demokratiske forumet med 17 seter for å danne en flertallskoalisjonsregjering.

Administrative endringer fulgte under Orbáns ledelse i mangel av noen reell partisk enighet, noe som resulterte i en reduksjon av antallet sesjoner som kunne holdes av nasjonalforsamlingen, landets lovgivende forsamling. Dette kom til tross for anklager om at tiltaket ville redusere parlamentets lovgivningsmessige effektivitet og dets tilsyn med regjeringens handlinger. Utover dette,

Orbán befestet større makt innenfor statsministerens embete og forsøkte å erstatte den parlamentariske prosedyren som krevde to tredjedels flertall med en prosedyre som krevde simpelt flertall. Sistnevnte ble omgjort av Konstitusjonsdomstolen. Kort tid etter hadde byråkratiet blitt politisert med større sentralisering av kontroll og utnevnelse av partilojalister til viktige administrative stillinger. Tidlige tegn på Orbáns intensjoner i regjeringen og hans forkjærlighet for utøvende makt utfoldet seg allerede ved årtusenskiftet.

I 1999 ble Ungarn, sammen med Polen og Tsjekkia, med i NATO. I 2000 brøt Fidesz med Liberal International og sluttet seg til Det europeiske folkepartiet (EPP), et transnasjonalt sentrum-høyre politisk parti grunnlagt i 1976, som innen 1999 hadde blitt det største partiet i Europaparlamentet. I mellomtiden utfoldet det seg mindre skandaler i den Fidesz-ledede regjeringen, som involverte bestikkelsesordninger knyttet til en militærkontrakt og tvilsom forretningspraksis, noe som førte til et oppbrudd av den regjerende koalisjonen. Orbáns regjering ble også beskyldt for å bruke sin kontroll over det nasjonale radio- og fjernsynsrådet til å fremme sin politiske agenda og mobbe uavhengige kringkastere. Ved valget i 2002ble koalisjonen ledet av Fidesz forbigått av MSZP, som fortsatt hadde tilstrekkelig tiltrekningskraft hos media på den tiden. MSZP skulle også beholde et koalisjonsstyre i det påfølgende valget i 2006.

En nasjonal folkeavstemning i 2003 under MSZP-administrasjonen stemte for å bli med i EU. Ungarn ble innlemmet i EU året etter og fullførte dermed sin endelige integrering i det europeiske fellesskapet, både økonomisk og militært. I 2003 allierte Fidesz seg også med det høyreorienterte, konservative Kristelig-demokratiske partiet (Kereszténydemokrata Néppárt; KDNP) for å bli Fidesz-KDNP for å bedre passe til sin reviderte partiplattform. I valget til Europaparlamentet i 2004 vant Fidesz-KDNP faktisk 47,4 % av stemmene, med 12 av kandidatene valgt som medlemmer av Europaparlamentet, et tegn på at partiet fortsatt er robust i Ungarn.

Fidesz-KDNPs valgplakat lyder: «Pro-krig. Venstresiden ville dra oss inn i krig.» Orbáns budskap argumenterer for at opposisjonen i Ungarn ville bringe nasjonen i konflikt med Russland ved å ta et standpunkt med EU og NATO til støtte for Ukraina. Med sitt eget regime involvert i korrupsjon og i strid med Vesten om krigen, har Orbán kompromittert utsiktene til fremtidig EU-finansiering samtidig som han øker energiavhengigheten av Russland, en nasjon som er dårlig forberedt på å gi økonomisk bistand til Ungarn. Budapest, Ungarn (juli 2023). Foto: Raketir

Et avgjørende geopolitisk øyeblikk i det europeiske landskapet kom da NATO-toppmøtets erklæring fra Bucuresti i 2008 kunngjorde at både Georgia og Ukraina ville bli vurdert for medlemskap, en sak som foruroliget Vladimir Putin og førte til Russlands inntrenging i Georgia samme år. Den russisk-georgiske krigen brøt ut da Russland åpnet direkte forbindelser med separatistlederne i de selverklærte uavhengige republikkene Abkhasia og Sør-Ossetia i Georgia, som begge ikke ble anerkjent som sådan av det internasjonale samfunnet. Orbán fordømte den russiske aggresjonen, selv om det ikke tok lang tid etterpå før hans holdning til Russland og Østen ville endre seg markant, og etterlot mange til å løse mysteriet bak transformasjonen.

Den globale finanskrisen i 2008, som oppsto i USA, endret det geopolitiske landskapet og skapte tvil om Vestens finansielle stabilitet. Dette fikk noen, som Orbán, til å vende seg mot øst, og spesielt Russland. Orbáns økonomiske rådgiver, György Matolcsy, skal ha overbevist ham om at den globale finanskrisen i 2008 ville føre til et skifte i verdensøkonomien fra vest til øst. Før krisen i 2008 hadde Russlands bruttonasjonalprodukt (BNP) økt med 6,4 % i 2006, og i 2007 nådde den sin høyeste prosentvise økning på 8,1 % siden Sovjetunionens fall i 1991, før den økte med ytterligere 5,2 % i 2008.

Orbán virket spesielt begeistret for Putins kontroll over landets forretningselite. Han reiste til både Russland og Kina sent i 2009, rett før det kommende parlamentsvalget i Ungarn, for å møte henholdsvis Putin og Jinping, og ble møtt varmt av begge til tross for at han bare var opposisjonsleder på den tiden.

Det er nødvendig å ta et skritt tilbake på dette tidspunktet for å merke seg en hendelse som fant sted i 1994 i det post-sovjetiske Ungarn da Fidesz søkte større relevans på den politiske arenaen. Hendelsen kan ha vært opprinnelsen til en rekke hendelser som skulle få en viss betydning for Orbáns holdning til Russland i 2008. En kjent russisk mafiafigur og politisk influencer, Simeon Mogilevich, arrangerte levering av en stor sum kontanter til en agent i Budapest. Mellommannen som var ansvarlig for overføringen var et medlem av Mogilevichs nettverk og selv en mistenkt våpen- og narkotikasmugler, Dietmar Clodo. Videoopptak av kontantleveransen i hendene på Viktor Orbán ble tatt opp uten å vite det på et innendørs sted og levert til Mogilevich for oppbevaring. Som det er vanlig i slike kretser, ville en slik eiendel bli sett på som nyttig dersom eieren trenger den som et verktøy for å komme seg ut av en ennå ukjent, prekær situasjon.

Det var altså i 2008 at nettopp en slik anledning oppsto da Mogilevich befant seg i alvorlig juridisk fare, siktet for skatteunndragelse i Russland. I bytte mot friheten skal han ha avhendet det kompromitterende videoopptaket til Russlands føderale sikkerhetstjeneste (FSB), og dermed til Putin. Til tross for detaljene som er gitt, gjenstår hendelsen å bli bekreftet av for tiden utilgjengelige arkivbevis i FSB. Ellers har en erklæring signert av Clodo som bekrefter overleveringen av kontanter blitt gjort tilgjengelig i Vesten.

Relevansen av slik informasjon som impliserer Orbán i en transaksjonsavtale med den russiske mafiaen, fremstår kanskje som bare én av en rekke sårbarheter som tilsynelatende er dokumentert av russisk etterretning og som Putin har til rådighet. Andre ser ut til å kunne avsløre Orbán og hans svigerfar, István Levai, som informanter for ungarsk statssikkerhet da Ungarn var under sovjetisk innflytelse. Alt i alt representerer eksistensen av slik kompromitterende etterretning i Putins hender et problem for Orbán når det tas i betraktning regimets allianse med Russland, som skjedde noe brått i 2008–2009. Hendelsesrekken bør sees i full kontekst av andre bemerkelsesverdige hendelser som var i endring på den tiden og som kan ha påvirket skiftet østover.

Den ungarske offentligheten var, ved valget i 2010, også lei av den regjerende MSZP-ledede regjeringen og statsministeren, Ferenc Gyurcsány, som trakk seg i 2009 midt i en skandale om den dårlige håndteringen av landets økonomi. Orbáns Fidesz-KDNP kom tilbake til makten og vant nå et konstitusjonelt flertall i parlamentet. Hans «hatkampanje» i 2010, som den har blitt kalt, hadde lite å gjøre med en politisk agenda, men var snarere preget av fremmedfiendtlig retorikk knyttet til innvandrere, rasistiske bemerkninger, homofobe slagord og oppfordringer til gjeninnføring av dødsstraff, trekk som vekket folkestemningen. Fra starten av sitt regime unngikk Orbán EUs økonomiske politikk og inntok standpunkter favorisert i ungarske nasjonalistiske kretser som lenge hadde næret motvilje mot Europa for implementeringen av Trianon-traktaten fra 1920, som avsluttet fiendtlighetene mellom Ungarn og de allierte etter første verdenskrig.

Traktaten reduserte Ungarns territorium før krigen, og avsto Slovakia og Ruthenia til Tsjekkoslovakia, Kroatia til det nye kongeriket serbere, kroater og slovenere, som senere skulle bli Jugoslavia i 1929, og Transylvania til Romania, noe som skapte en irredentistisk stemning blant mange nasjonalister.

Politisk kart over Ungarn, som viser landets grenser mot nabolandene, viktige byer med hovedstaden Budapest og elver og innsjøer. Landet har forblitt en innlandsnasjon siden Trianon-traktaten (1920). Bildekreditt: Peter Hermes Furian

Det var i løpet av denne andre perioden at Orbán kunngjorde sine intensjoner om ikke bare å gi avkall på implementeringen av Vestens økonomiske ideologi, men også å etterligne og videreutvikle båndene med Russland, Tyrkia og Kina. Den nye økonomiske planen innebar en reduksjon av budsjettunderskuddet gjennom beskatning og en omstrukturert pensjonsordning. En bankavgift på totale eiendeler ble innført, og en betydelig nasjonalisering av banksektoren ble gjennomført for å redusere avhengigheten av utenlandske banker. Slike statseide banker i en politisk dominert regjering hadde imidlertid sannsynlighet for å rette utlån til de enhetene som ble favorisert av regimet. På samme måte ville strategiske eiendeler som olje begynne å bli nasjonalisert og deretter kanalisert til foretrukne private enheter. Nasjonale monopoler ble etablert i noen sektorer, noe som undergravde konkurransen, som ved etableringen av et nytt nettverk av tobakksbutikker som ville gi rom for familiedrevne forretningsmuligheter. Som man kunne forvente, ble Fidesz-KDNP-partilojalister fortrinnsvis tildelt tobakkskonsesjoner , og de med opposisjonsbånd ble uttrykkelig ekskludert fra vurdering. En «Funding for Growth Scheme» (FGS) ble innført, som ga statlig kreditt for å lette den akkumulerte gjeldsbyrden for små bedrifter som følge av resesjonen i 2008.

Økonomisk vekst fulgte med en økning i BNP på 3,5 % innen første kvartal 2014, sammen med en betydelig reduksjon i budsjettunderskuddet til under 3 % av BNP innen 2013, det laveste i Ungarns postkommunistiske historie. Nok en valgseier i 2014 ga Orbán et ytterligere politisk mandat til å fortsette sin økonomiske politikk, og utvide sin finanspolitiske støtteordning til å omfatte en delvis overtakelse av kredittrisiko fra sentralbanken og gi gjeldsstøtte til sårbare husholdninger. Offentlige byggeprogrammer skapte sysselsettingsmuligheter for mindre utdannede arbeidere.

En ytterligere tendens mot Russland ble tydelig gjennom et betydelig strategisk partnerskap for å utvide et kjernekraftverk med et lån gitt fra Russland på 13,9 milliarder dollar, som tilsvarte 12 % av Ungarns BNP. Anlegget med sine fire reaktorer skulle komme til å dekke 40 % av Ungarns strømbehov. En avtale fra 2022 med Russland under lignende betingelser gjelder bygging av to nye reaktorer i Ungarn. Levering av naturgass fra Russland til Sørøst-Europa, inkludert Ungarn, skjer via den nybygde TurkStream-rørledningen , som omgår at Ukraina nekter dem transittbetalingene som tidligere hadde påløpt gjennom passasje via en tidligere operativ rørledning. Ungarn er nå bekymret for avhengigheten av Russland for sine energibehov, både gjennom levering av fossilt brensel og teknologisk støtte til sin kjernekraftindustri.

Med sin nyetablerte og langvarige lovgivende makt over påfølgende valgperioder og suksesser i valgene i 2014, 2018 og 2022, endret Orbán landets grunnlov til sin fordel og reduserte antallet parlamentsseter markant for å sikre at partiets valgmessige overlegenhet beholdtes, omtrent slik lignende intensjoner har vært i Putins Russland. Antisemittisme har sneket seg inn i den pågående politiske retorikken sammen med Orbáns innvendinger mot vesteuropeisk lesbisk, homofil, bifil, transperson og skeiv (LHBTQ) «propaganda» og fremmedfiendtlige holdninger til innvandrere. Han har nå også fått tilskrivelsen «pressefrihetsforbryter» for sin undertrykkende holdning til uavhengige medier, etter å ha bygget et statseid medieimperium som er lydhørt for «sannheten» slik den tolkes av partiet. Kontrollen over 80 % av Ungarns medier er i hendene på det regjerende partiet, mens andre private mediekilder har blitt fullstendig brakt til taushet. Spredning av «falsk» informasjon har blitt kriminalisert, og uavhengige journalister har blitt avlyttet og trakassert.

Bortsett fra Orbáns motstand mot å gi bistand til Ukraina, hans nektelse av å overholde EUs sanksjoner mot Russland og åpen støtte til Putins begrunnelse for en ulovlig invasjon av en suveren nasjon, deltok han i Europas pågående migrantproblem ved å fremme strømmen av illegale migranter fra Ungarn til nabolandene Ukraina og Serbia. Å skape grensekriser ved å legge til rette for massemigrasjon av folk fra konfliktfylte soner mot Europa og USA er en av Putins mer foretrukne ordninger for hybridkrigføring som er ment å destabilisere nasjoner gjennom å skape sosial splid. Slik var tilfellet da hans andre regionale marionett, Hviterusslands Aleksandr Lukasjenko, forsøkte å tvinge frem passasje av muslimske migranter ved grensen mellom Hviterussland og Polen i 2021, like før invasjonen av Ukraina.

Ytterligere bekymringsverdig har vært potensialet for eksponering for russisk etterretning av konfidensiell EU- og NATO-korrespondanse når den plasseres i hendene på en putinist som Orbán. Orbáns regime begynte i 2013 å tillate at utlendinger kunne kjøpe «oppholdsobligasjoner» for 300 000 euro. Disse ga igjen muligheten til å kjøpe et av Ungarns «gullvisum» for ytterligere 60 000 euro for å få innreise i EUs Schengen-område. Programmet ville tilsynelatende ha tillatt agenter fra Russlands utenrikstjeneste å skaffe seg dekning fra et fremmed land for å få innreise i EU. Programmet trådte i kraft i 2013 og ble avsluttet fire år senere, først etter innvendinger fra EU, men ikke før rundt 41 millioner euro hadde blitt tjent av selskaper nært knyttet til Orbáns Fidesz-parti. Budapest ser ellers ut til å ha blitt et regionalt logistikknutepunkt for russisk etterretning, og Ungarns nasjonale sikkerhetsbyrå ser ut til å ikke være overdrevent bekymret for bevis på russisk hacking av sitt eget utenriksdepartement siden 2012.

Hva skal man sies om hvor Ungarn befinner seg etter 13 år på rad med autoritært styre under Orbáns regime? Ifølge Transparency International anses Ungarn nå for å ha den verste korrupsjonshistorikken i EU. Ikke overraskende er Russland, kjent for sin mangel på ansvarlighet fra myndighetene, fortsatt rangert betydelig dårligere enn Ungarn, med et av de laveste resultatene i Øst-Europa. Orbáns grunnlovsendringer fra 2011 har sentralisert den utøvende makten, svekket konstitusjonsdomstolen og redusert dens autoritet over den utøvende regjeringen, begrenset sivile friheter, begrenset ytringsfriheten og spesielt undertrykt den uavhengige pressen.

Et skremmende eksempel på autoritært lederskap ble tydeliggjort av den dårlige håndteringen av COVID-19-pandemien. Etter først å ha ignorert problemet, tillot Orbáns forkjærlighet for mangel på åpenhet ham å undergrave den riktige prosessen med å overvåke spredningen av sykdommen. Ved å gjøre dette hemmet han evnen til å bedømme effektiviteten av helseforskriftenes krav og kapasiteten til helseressursene som var nødvendige for å håndtere en økende krise. Han klarte deretter å tjene på situasjonen ved å rekruttere en mangeårig venn og tidligere rørlegger for gass og vann, Lorinc Mészáros, som en tredjepart, til å ta ansvar for å bestille ventilatorer, testsett og maskeproduksjonsmaskiner fra Kina som ville støtte arbeidet med å bekjempe pandemien. Fidesz-partiet rapporterte en kostnad for disse nødvendighetene på 210 millioner forint (684 000 USD), mens nabolandene bare klarte å betale tilsvarende 21 millioner forint, ved å kjøpe fra samme kilde. Dette skjedde i sammenheng med at EU ga betydelige midler til Ungarn for å støtte landets økonomi under pandemien og de nødvendige kjøpene som var involvert for å bekjempe den.

For å forverre problemet ytterligere ble det påbudt at COVID-testing kun skulle utføres når kliniske tegn allerede var ubestridelige, noe som forhindret et sant estimat av det faktiske antallet smittede og fortsatte å spre sykdommen. Mens Center for Disease Control (CDC) anslo at bare 0,5 % til 1 % av smittede personer ville dø, indikerte Ungarns rapporterte tall nå at 5 % til 50 % av de smittede døde. Da pandemien virket som en større trussel enn man var klar over, stemte Orbáns Fidesz-kontrollerte parlament for å vedta lovgivning som innførte en unntakstilstand som tillot ham å styre ved dekret. Akkurat som tilfellet hadde vært for Putin, ble pandemien sett på som en enkel vei til å konsolidere makten ytterligere. Dette ga Orbán myndighet til å suspendere parlamentet hvis han mente det var nødvendig, og til å fengsle alle som spredte informasjon som regimet anså som falsk. Dessuten ga det Orbán muligheten til å implementere restriksjoner på asyl, blande seg inn i uavhengige medier, diskriminere LGBTQ-samfunnet og undergrave kvinners rettigheter. 2,5 måneder senere ble det vedtatt en ny lov som avsluttet unntakstilstanden, men som også ga regjeringen muligheten til å gjeninnføre styring ved dekret når den erklærte en folkehelsekrise. Lovgivningens vaghet har naturlig nok økt potensialet for at myndighetene kan overstyre og misbruke makten.           

Med en økning i COVID-tilfeller som ville vært forventet i mangel av tilstrekkelig sporing av pandemien, stengte Orbán Ungarns grenser i september 2020, og oppga utenlandsk smitte som årsaken i stedet for å innrømme sin egen dårlige håndtering av situasjonen. Ved å gjøre dette kvalte han turistnæringen , som spesielt kom Budapest til gode, av liten annen grunn enn kanskje å straffe borgermesteren, Gergely Karacsony. I 2019 slo Karacsony uventet den sittende Fidesz-politikeren i ordførervalget, og overvant dermed metodene Fidesz vanligvis brukte for å sikre sin fortsatte innflytelse over hovedstaden. En grensenedstengning tjente også Orbáns ønske om å nok en gang begrense asyl for utlendinger i Ungarn, og dermed omgå rettsstatsprinsippene som EU hadde etablert.

Orbáns plan om å utøve økt statlig kontroll over økonomien har inkludert en betydelig nasjonalisering av banksektoren, noe som vekker faren for politisk påvirket utlånspraksis som gagner det regjerende partiet. Slike ordninger overser vanligvis riktige regulatoriske prosedyrer som fører til åpenbar og vanemessig korrupsjon. EU investerte betydelige midler for å gjenopplive de døende økonomiene i østeuropeiske nasjoner for å skape selvopprettholdende foretak som er i stand til å konkurrere regionalt og globalt. Dessverre åpnet denne innsatsen muligheter for et korrupt regime som Orbáns til å omdirigere penger til å forbedre sin egen situasjon og situasjonen til sine individuelle medlemmer og lojalister, i stedet for å gi meningsfull fortsatt vekst i nasjonen. Slik har det vært i Orbáns Ungarn, hvor nesten 70 % av BNP-veksten har kommet fra EU-midler.

Regimet har særlig brukt infrastrukturprosjekter, og blåst opp prisene på materialer og arbeiderlønninger, for å svindle EU for 30–40 % av pengene de mottar. Igjen dukker navnet Lorinc Mészáros, en nær venn av Orbán, opp som den heldige mottakeren. Den tidligere rørleggeren forvandlet seg til å bli eier av et byggefirma og få rettighetene til offentlige kontrakter mellom 2010 og 2017, hvorav 83 % kom fra EU.

Et bemerkelsesverdig år i Mészáros' formue var 2018 da kontrakter for over 245 milliarder forint (906 millioner USD) ble tildelt, hvorav mer enn 90 % var EU-finansiert. For å sette dette i litt perspektiv, ville større og mye mer erfarne entreprenører i Vest-Europa forventes å tjene tilsvarende 300 millioner forint med de samme mulighetene. Med en lønn på 30 milliarder forint (84 millioner USD) per år i løpet av et tiår, ble Mészáros en av de to rikeste mennene i Ungarn. Et selskap eid av hans etterkommere har også blitt tildelt kontrakter for offentlige infrastrukturprosjekter, ett uten anbud fra en fotballstiftelse ledet av Mészáros selv. Ellers har selskapet hatt bemerkelsesverdig, noen vil si unaturlig, suksess med å vinne offentlige anbud av høy verdi og oppnådd en daglig fortjeneste på over 3000 euro.

Orbáns svigersønn, István Tiborcz, medeier i et selskap som spesialiserer seg på gatebelysningsteknologi (Elios Innovativ Zrt), ble i 2016 etterforsket av Det europeiske kontor for bekjempelse av svindel (OLAF) for en rekke uregelmessigheter og «interessekonflikter» i kontrakter for 35 offentlige belysningsprosjekter finansiert av EU. Flere av disse prosjektene som ble tildelt mellom 2011 og 2015 hadde bare én tilbyder, og budene så ut til å være arrangert på en måte som gjorde at selskapet vant. EU har fortsatt etterforskningen etter at Ungarn selv droppet etterforskningen til tross for at OLAF-rapporten ga sterke bevis på «uregelmessigheter i form av bedrageri» angående misbruk av EU-midler.

Fidesz-KDNPs valgplakat lyder: «La oss bevare freden og sikkerheten i Ungarn», kanskje et forsøk på å argumentere for at Orbán ved å sette seg på gjerdet mellom EU og Russland håper å opprettholde en balanse mellom Vesten og Østen i stedet for å diskutere mellom henholdsvis rett og galt. Budapest, Ungarn (mars 2022). Foto: Raketir

Ingen fortjener mer universell fordømmelse, og enda mer straffeforfølgelse, enn Vladimir Putin. Flere medlemmer av hans regime, inkludert det russiske militæret, de faktiske bryterne av krigskonvensjonene og gjerningsmennene til grusomhetene i Ukraina og Syria, fortjener en lignende oppgjør av den typen som ble utført av Den internasjonale militærdomstolen under Nürnberg-rettssakene i 1945–1946. Bortsett fra Russland viser de nasjonene som nå også er under de facto autoritært lederskap og har alliert seg til støtte for Putins foretak, seg å være omtrent likedan gjennom hvordan de oppfører seg innenlands og gjennom sine handlinger geopolitisk. Like talende er tiltrekningen til noen populistiske bevegelser andre steder, inkludert USA, Canada og Europa, som har blitt betatt av egenskapene til autoritært styre. Argumentene deres skaper illusjonen om at en allmektig sentral utøvende myndighet har større evne til å tilby løsninger på vanlige samfunnsmessige klager med større og mer umiddelbar effektivitet. Noe av dette kan være sant, men absolutt ikke alt, og veien videre lover sjelden godt til slutt for det samfunnet og dets nasjon.

Barn fra Nazi-Tyskland demonstrerer Sieg Heil-hilsenen som et uttrykk for Gleichschaltung, der alle slags samfunn gjennom sine institusjoner er forpliktet til å tilpasse seg nazistisk ideologi slik den er diktert av propagandaen. Foto: meunierd

Bolsjevik-Russlands fall i sin forvrengte versjon av kommunistisk styre på 1920- og 30-tallet bukket under for et stalinistisk diktatur, og det gikk ikke så mye bedre under sovjetisk styre etterpå, helt til Sovjetunionens uunngåelige kollaps i 1991. Forelskelsen i kommunismen ble tydelig ikke bare i Kina, men over hele Vesten, inkludert USA, hvor Walter Duranty fra New York Times rapporterte om Stalins suksesshistorie, mens det sovjetstyrte Ukraina led en hungersnød i 1932–1933 som drepte millioner under hans ledelse. Og slik virket det med Italias Benito Mussolini og hans fascistiske skarer på 1920- og 1930-tallet, da han i utgangspunktet innførte endringer som så ut til å gi det populistiske følelser hadde lovet. Italia skulle komme til å finne seg selv i å alliere seg med Nazi-Tyskland og gå ned i avgrunnen av andre verdenskrig. Gjengjeldelsen skulle komme med den svært offentlige henrettelsen av Mussolini i 1945. I 1920- og 1930-årene var Tyskland også preget av en nasjonalistisk-populistisk bevegelse som fremmet samfunnsmessige klager, og som det så ut til å ha en klar løsning på i Hitlers nazidoktrine. På lignende måte utløste naziideologien bevegelser i USA og Storbritannia som ga drivkraft til forestillingen om at autoritære idealer lovet bedre resultater enn det den respektive nasjonen i sin nåværende tilstand ga.

Hundre år har gått siden opprinnelsen til de nevnte skjebnesvangre politiske bevegelsene, og vi har kommet til nok en krig i Europa utført av nok en russisk autoritær hersker som tilfeldigvis er et produkt av en tidligere sovjetisk ondsinnet handling. Hatfylt retorikk, korrupsjon, desinformasjon, svik, krigerskhet og død følger i kjølvannet av disse regimene som holder på makten for lenge, nok til å holde tilbake løftet om et bedre liv for generasjoner som kommer. Viktor Orbáns ønske om å spille Vesten mens han tar parti for Østen er altfor tydelig og vil tvinge nasjonen hans til å bli avhengig av et enda mer korrupt russisk regime som til slutt ikke vil ta hensyn til dens velferd.

Opphavsrett @Kost Elisevich, MD, PhD 2024. Alle rettigheter forbeholdt. Enhver ulovlig reproduksjon av dette innholdet vil føre til umiddelbare rettslige skritt.