Hva er det som tvinger et individ til å se på hva som kan oppnås for å bringe fred, multilateralisme og stabilitet til det globale samfunnet, bare for å bruke plattformen til å polarisere publikum med propaganda som søker å skape splittelse for å fremme sin egen nasjons agenda? Diplomati er ikke slike menneskers oppgave. Det er mer propagandistenes domene som driver med forvrengning av sannheten, direkte desinformasjon og manipulering av massemedier for å fremme splid, for å kreve offerrollen og anklage andre for grusomheter som åpenbart er begått av dem selv. Denne oppførselen er ikke bare praksisen til en enkelt nasjon, men den fortjener spesiell oppmerksomhet når det gjelder Den russiske føderasjonen og dens sjefs"diplomat" for de åpenbare forsøkene på bedrag som praktiseres regelmessig på verdensscenen. Tilsynelatende uvitende om klovneaktigheten i mange av disse uttalelsene, fortsetter man å gjøre anstrengelser på samme måte, noe som får noen til å le, andre til å stille vantro og likesinnede autoritære regimer som søker sine egne ønskede resultater med lignende metoder.
Sergej Viktorovitsj Lavrov, den 73 år gamle utenriksministeren i Den russiske føderasjon, har hatt sitt nåværende embete siden 2004, og før dette, fra 1994 til 2004, var han den faste representanten til FN. Han ble utdannet ved Moskvas statlige institutt for internasjonale relasjoner, ble uteksaminert i 1972 og begynte i utenriksdepartementet som rådgiver og oversetter ved den russiske ambassaden i Sri Lanka, hvor han til slutt ble attaché. Han returnerte til Moskva i 1976 for å jobbe i seksjonen for internasjonale økonomiske relasjoner i Sovjetunionen, hvor han steg til graden nestsekretær og jobbet som analytiker, og ble kjent med en rekke internasjonale organisasjoner. Lavrov flyttet til New York City for å bli seniorrådgiver for den sovjetiske FN-misjonen i 1981, og ble der til 1988, da han returnerte til Moskva igjen som nestleder for seksjonen for internasjonale økonomiske relasjoner i Sovjetunionen.

Foto: Lev Radin
Under uroen som førte til oppløsningen av Sovjetunionen, steg Lavrov opp til stillingen som direktør for den internasjonale organisasjonen i utenriksdepartementet i 1990, og ble deretter direktør for avdelingen for internasjonale organisasjoner og globale spørsmål i det som nå var den russiske sovjetiske føderative sosialistiske republikken (RSFSR). RSFSR ble den dominerende enheten innenfor et nytt Samvelde av uavhengige stater (SUS) rekonstituert fra de tidligere sovjetrepublikkene i Sovjetunionen under en ny avtale nedfelt i Alma-Ata-protokollene fra 1991. Lavrov kom til å føre tilsyn med menneskerettigheter og internasjonalt kultursamarbeid for SUS-landene. I 1992 steg han til den prestisjetunge graden som ekstraordinær og befullmektig ambassadør i RSFSR og fortsatte sitt arbeid innen utenrikssaker inntil han returnerte til FN i 1994 som fast representant. I løpet av sin FN-periode fungerte han som president i Sikkerhetsrådet ved gjentatte anledninger i henhold til en roterende agenda blant de permanente medlemslandene fra 1994 til 2004.
I 2004 utnevnte Vladimir Putin Lavrov til utenriksminister. I denne stillingen har meningene om Lavrov variert fra å være en tøff og sofistikert forhandler, beskrevet i Patrick Jacksons «Profil: Putins utenriksminister Lavrov», til å være en tilhenger av Putins åpenlyst aggressive utenrikspolitikk og, mer tydelig, en «idiot», bemerket i Michael Isikoff og David Corns bok, «Russian Roulette: The Inside Story of Putin's War on America and the Election of Donald Trump». Lavrov har riktignok demonstrert en evne til bedrag, tilsløring og engasjement i fortellinger som fremmer desinformasjon og forvrengning av sannheten, alt karakteristisk for Putins regime. Dette var mest tydelig i perioden rett før Russlands invasjon av Ukraina 24. februar 2022, da han åpent benektet enhver intensjon om en forestående invasjon til tross for alle indikasjoner på det motsatte. Enten han hadde direkte kjennskap til planene eller ikke, må man stille spørsmål ved hvordan utenriksministeren i RSFSR kunne unngå å legge merke til at en massiv militær oppbygging på Ukrainas grense ikke ville bli oppfattet som forsettlig, spesielt når Krim allerede var blitt ulovlig annektert av Russland og Minsk-avtalene tydelig hadde mislyktes. Og hva slags regime ville ikke informere sin egen utenriksminister om en handling som så tydelig brøt internasjonale normer og satte landet i strid med flere avtaler det hadde signert som hedret nasjoners suverene status. Så var det en blind uvitenhet uverdig en høytstående diplomat, et strutslignende forsøk på å unngå det, eller den praktiserte tendensen til et regime som var så forankret i vanemessig bedrag og desinformasjon at det ikke lenger brydde seg om hvordan det ble oppfattet?
Etter å ha foretatt invasjonen og pådratt seg fordømmelse fra flertallet av nasjoner i det globale samfunnet for dette og grusomhetene som fulgte, engasjerer Lavrov seg i en fortelling introdusert av Putin, om at Russland har gått inn i en kamp mot et «nazistisk» regime. Til nå kan få, om noen, nasjoner hevde fravær av høyreorientert ultranasjonalisme. Men det er Russland som faktisk huser selverklærte nynazistiske elementer i sin russiske imperialbevegelse. Sistnevnte har fremmet utvidet russisk innflytelse til nabolandene og gitt opplæring til hvite supremacister og nynazistiske grupper i Europa med det formål å fremme samfunnsmessig ustabilitet. Russlands Wagner-gruppe, en paramilitær leiesoldatorganisasjon, ser ikke ut til å ligge langt bak i å hevde samme status med sin utbredte tilstedeværelse i flere land, og gjennomfører militære operasjoner til støtte for autoritære regimer eller opprørsgrupper som søker å få makt. Deres tilstedeværelse har bidratt til å skape ustabilitet og sikre gunstige betingelser for erverv av bestemte ressurser eller strategisk territorium som ville være til fordel for Russland og utvide dets globale rekkevidde.
I sin nylige rolle som president i Sikkerhetsrådet har Lavrov benyttet anledningen til å avlede oppmerksomheten fra Russlands nåværende kriminelle oppførsel i Ukraina og rette oppmerksomheten mot den velbrukte offerretorikken der Vesten fremstilles for å utøve innflytelse over hele verden for å fremme anti-russiske følelser. Nå forener han Russland med sine autoritære partnerregimer sammen med verden utenfor USA (USA) og EU til en sammenslåing som angivelig skal representere en ny tematisk verdensorden av multilateralisme for å erstatte det arrogante Vesten, slik han ser det, og dets globale dominans. I prosessen unnlater han å forene konseptet om nasjonal suverenitet slik Russland kan velge å definere det med sin nåværende uberettigede invasjon av Ukraina og dets menneskerettighetsbrudd i andre land i Midtøsten og Afrika. Lavrovs verdensbilde virker i strid med Russlands oppførsel på verdensscenen og leder en nok en gang til hans virkelige intensjoner om å fremme den typen retorikk som ser ut til å forene en del av verden mot en annen. Dette er et kjent mønster som minner om den kalde krigen, der aktiv splittelse i verden var ettertraktet og bare førte til en tilstand av global antagonisme.
Anklagene fokuserer uunngåelig på NATO og EU, som Lavrov ser på som aggressorene i den nåværende konflikten i Ukraina. Disse dreier seg om Lavrovs argument om at NATO og EU har dannet et «strategisk partnerskap», hvis natur tilsynelatende er å true Russland, som for å si at de bør avstå fra å motsette seg Russlands åpne aggresjon mot en suveren naboland og fortsette å akseptere situasjonen slik Russland alene ser den. Lavrov spår at den «spesielle militæroperasjonen» i Ukraina «bare vil ta slutt hvis vi ser slutten på Vestens forsøk på å hevde sitt hegemoni», som vi må anta at Russland selv bare oppfører seg på en måte som ikke har imperialistiske intensjoner, og at aggresjonene i Ukraina er fullstendig berettigede. I tillegg føler Lavrov at NATO-EU-alliansen har til hensikt å gå mot Moldova i landets søken etter østlig ekspansjon, men nevner ingenting om den etablerte russiske militære tilstedeværelsen i Moldovas nordøstlige pro-russiske enklave Transnistria og Russlands nylig oppdagede planlagte statskupp av landets valgte pro-vestlige regjering.

I krigens tidlige stadier hadde Lavrov allerede krysset grensen og vist sine propagandistiske egenskaper med sin skamløse uttalelse om at Russland faktisk «ikke angrep Ukraina», en spesielt grov kommentar når krigsforbrytelser begått av det russiske militæret allerede var bevist og tydelig dokumentert av media. Stilt overfor slike kommentarer er det vanskelig for noen form for diplomati å bevege seg fremover. Intensjonen fra Lavrovs side var derfor satt. Hans rolle ville ikke være en diplomat eller utenrikspolitisk rådgiver, men snarere en agent for feilinformasjon, presentere materiale uten grunnlag og avlede oppmerksomheten fra klare brudd begått av hans regime. Russisk desinformasjon ble anerkjent som en «alvorlig transnasjonal trussel» over hele Europa lenge før Russlands invasjon av Ukraina. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), som overvåker spørsmål om våpenkontroll, journalistiske friheter, rettferdige valg og menneskerettigheter innenfor sitt 57-nasjoners område, har dokumentert kritikk av Russlands gjentatte benektelser av invasjonen 24. februar 2022 og forfølgelsen av sine egne journalister for å rapportere realiteten i situasjonen i Ukraina. Til tross for sin manglende oppmerksomhet på sannheten, har Russlands globale propagandaformidling, gjennom nyhetskanalene RT og Sputnik News, klart å rekruttere utenlandske mediekommentatorer til å fremme sitt formål. Dette er spesielt gunstig når disse kommentatorene deler lignende holdninger og leverer propagandaen på en måte som er kjent for publikum, med det vanlige elementet av sinne for å gjøre den mer overbevisende.
Tucker Carlson, som under sin tid hos Fox News ikke hadde noen dokumentert innsikt i Russlands krig med Ukraina eller dens historiske bakgrunn, valgte å kommentere saken. Han la frem sentrale elementer fra russisk propaganda til seerne sine, noe som bare kan ha vært et forsøk på å fraråde amerikanere å vise interesse. Lavrov satte naturligvis pris på innsatsen fra hans side og var svært fornærmet over Carlsons nylige oppsigelse. Han brukte det som en mulighet til å reise spørsmål om tapet av en viktig stemme som hadde et positivt perspektiv på Russlands krig for amerikansk forbruk. Lite ble sagt om omstendighetene rundt Carlsons oppsigelse, spesielt den delen der etikken i ansvarlig kringkasting ble stilt spørsmål ved, sammen med rapporter om grov oppførsel innen Fox News. Det var bare det at Carlson ga støtte fra utlandet som ga relevans til den alternative virkeligheten Lavrov velger å leve i.
Et intervju av Steve Rosenberg med Lavrov i juni 2022 fra British Broadcasting Corporation (BBC) gir et visst innblikk i hvordan Lavrov håndterer spørsmål som utfordrer hans virkelighetsoppfatninger. Han gjentok at «vi invaderte ikke Ukraina» fordi «vi erklærte en spesiell militæroperasjon» og «vi hadde ingen annen måte å forklare Vesten at det å dra Ukraina inn i NATO var en kriminell handling». Når man konfronteres med slike svar, kan det være best å huske Thomas Paines formaning: «Å krangle med noen som har gitt avkall på bruk av fornuft er som å gi medisin til de døde.» Dette er kanskje det første poenget man må forstå, nemlig at Lavrov ikke ser ut til å bry seg om hvorvidt fornuft har betydning for uttalelsene hans, så lenge visse foretrukne ord sies og flyten i formidlingen er tilstrekkelig jevn. Ved andre anledninger svarer Lavrov rett og slett ikke på spørsmålet, men forsøker å omdirigere fortellingen slik at den passer sin egen agenda, til tross for de mange usammenhengende innleggene som følger av dette.

«Rosenberg: Før Putin tok beslutningen om å kunngjøre starten på den «spesielle militære operasjonen», som han kaller det, spurte han deg om råd om det var en god idé?»Rosenberg: Før Putin tok beslutningen om å kunngjøre starten på den «spesielle militære operasjonen», som han kaller det, spurte han deg om råd om det var en god idé?
Lavrov: Det finnes en beslutningsmekanisme i alle stater, og i dette tilfellet ble mekanismen i Russland iverksatt i sin helhet.
Rosenberg: Men spurte han om ditt råd?
Lavrov: Jeg skal forklare deg igjen. Det er noen ting vi ikke sier offentlig. Det finnes en mekanisme for å ta beslutninger, og denne mekanismen ble fulgt.
Rosenberg: Jeg spør deg fordi du har vært utenriksminister i 18 år, og det å invadere en suveren nabostat er en «utenlandsk affære». Presidenten vet sannsynligvis at det ville få alvorlige internasjonale konsekvenser, så jeg antok at han spurte deg om råd.
Lavrov: Steven, du er en svært erfaren journalist. Du kjenner virkeligheten i Russland og den post-sovjetiske regionen. Spørsmålet ditt får det til å høres ut som om du vil avlyse alt; «avlyse kulturen». Alt som skjedde før 24. februar.
Rosenberg: Jeg vil bare avklare din rolle i dette.
Lavrov: I åtte år har utenriksdepartementet og forsvarsdepartementet, sammen med våre etterretningstjenester, krevd implementering av Minsk-avtalene som ble enstemmig godkjent av FNs sikkerhetsråd. I åtte år klarte vi å overtale folkerepublikkene Donetsk og Luhansk, som, som dere husker i 2014, erklærte uavhengighet som svar på det nynazistiske opprøret i Kyiv. Vi overtalte dem til å undertegne Minsk-avtalene, som garanterte Ukrainas territoriale integritet og suverenitet. Men nå, når Scholz sier at vi må tvinge Russland til å inngå en avtale med Ukraina som respekterer ukrainsk territorial integritet og suverenitet, virker det som om han er på en annen planet, et sted i verdensrommet. I åtte år prøvde vi å få til implementeringen av disse avtalene som garanterte den ukrainske statens territoriale integritet.
Sitert fra BBC-intervjuet av Steve Rosenberg, kilden er ovenfor.

Lavrov kom aldri til å svare på spørsmålet som ble stilt ham flere ganger, men introduserte til slutt poenget han hadde til hensikt å etablere under intervjuet, nemlig å rettferdiggjøre invasjonen. Men bruken av Minsk-avtalene fra 2014–15 som rettferdiggjøring når ikke helt opp til det tiltenkte målet. Som Wolfgang Sporrer fra Hertie School of Government i Berlin og tidligere leder for avdelingen for menneskelig dimensjon i OSSE i Kyiv, uttrykte det: «Minsk-avtalene tok ikke opp den underliggende årsaken til konflikten» mellom Russland og Ukraina. Konflikten handlet faktisk om Russlands tap av kontroll over ukrainsk innenriks- og utenrikspolitikk og Ukrainas tilbøyelighet mot Vesten, landets ønske om å gå inn i EU og vurdere engasjement med NATO. Her kommer erkjennelsen av det Zbigniew Brzezinski, tidligere amerikansk nasjonal sikkerhetsrådgiver, hevdet å være kjernen i saken: «Det kan ikke understrekes nok at uten Ukraina slutter Russland å være et imperium.» For Putin var dette hovedtyngden i saken, og ikke den territoriale konflikten i Donbas, slik Lavrov ønsker å peke på. Når det gjelder dette bestemte territoriet i Øst-Ukraina, var russisk støtte til separatistbevegelsen lenge etablert i regionen, og Wagner-gruppen hadde allerede etablert seg der i april 2014 lenge før Minsk-konferansene var i gang. Bestemmelsene i Minsk-avtalene var for mange, og midlene for å gjennomføre dem var ikke spesifisert, så det var usannsynlig at «gjennomføringene» som Lavrov beklager, ville bli effektivt gjennomført. Russisk støttede tropper ble ikke trukket tilbake fra territoriet, OSSEs spesielle overvåkingsmisjon fikk ikke sikker tilgang, og Russland ble minnet om sine forpliktelser så sent som i 2020. Putin erklærte til slutt Minsk-avtalene for ikke-eksisterende og anerkjente offisielt folkerepublikkene Donetsk og Luhansk rett før Russlands invasjon av Ukraina.

Det har vært indikasjoner på at Lavrovs glans har svekket seg, og at hans status i Putins krets har drevet inn i et ekstraplanetarisk domene. De bisarre svarene på utenlandske journalisters spørsmål, som bare har tjent til å sette ham i forlegenhet på verdensscenen, bekrefter oppfatningen om at han ikke lenger har særlig relevans innenfor regimet annet enn å være et nytt talerør for å tjene dets propaganda. Derfor er han tilstrekkelig i sin nåværende rolle for den verdien regimet gir den.
Det er lite sympati man kan gi Lavrov, gitt hans lojalitet til Putin og hans behov for å begå bedrag, ettersom han har vunnet personlig i privatlivet .Med en estimert nettoformue på 20 millioner dollar og en årslønn på 1,5 millioner dollar, sørget han for at datteren sin fikk et liv i USA gjennom mesteparten av ungdomstiden. Der gikk hun på Manhattan School og Columbia University, hvor hun tok en bachelorgrad i statsvitenskap. Hun flyttet til London i 2014 for å starte sin karriere i kunstverdenen før hun giftet seg og til slutt slo seg ned i Moskva. Hennes image ble skadet da hun ble sanksjonert av USA i 2022 som en del av en presidentordre knyttet til økonomiske straffer ilagt russiske tjenestemenn og deres relasjoner som har vært skjult for økonomien. En rekke kunstnere har forlatt selskapet hennes, Smart Art, i protest mot Russlands invasjon av Ukraina. Mannen hennes har også blitt sanksjonert av EU for involvering i finanssektorer som har kommet den russiske regjeringen til gode. Mindre iøynefallende, men som vekker betydelig mistanke, har Lavrovs støtte til en påstått elskerinne de siste to tiårene. Hennes 21 år gamle datter klarte å kjøpe en luksusleilighet i Kensington-distriktet i Vest-London med en kontantbetaling på 4,4 millioner pund, som i 2016 på transaksjonstidspunktet utgjorde anslagsvis 5,4 millioner USD. Hun gikk på en privat kostskole i Bristol, tok en grad i politisk økonomi ved Loughborough University og fullførte til slutt en mastergrad i økonomi og forretningsstrategi ved Imperial College London. I 2022 ble hun sanksjonert av den britiske regjeringen for korrupsjon knyttet til bredere påstander om russisk økonomisk mislighold.
Det virker som om historien vil behandle Lavrov uvennlig og av berettigede grunner. Som agent for russiske utenrikssaker innenfor det sovjetiske kommunistregimet, kan intensjonene hans ha vært mer av det slaget som forventes i internasjonale diplomatiske kretser. Overgangskaoset på 1990-tallet etter Sovjetunionens kollaps førte til at han ble fordypet i et helt annet domene, spesielt med ankomsten av det nye årtusenet. Putins regjeringsstil med sin giftige blanding av nasjonalisme, kriminelt foretak og religiøs glød har brakt med seg et nytt perspektiv på det gamle temaet russisk imperialisme, et tema der rettsstatsprinsippet ikke gjelder. Latterlige forestillinger om å invadere en ikke-aggressiv nabostat som Ukraina med det formål å «selvforsvare», samtidig som man vagt refererer til artikkel 51 i FN-pakten som begrunnelse, er en krenkelse av det menneskelige intellektet og uverdig en høytstående diplomat. Den eneste trusselen mot Russland var Ukrainas ønske om selvbestemmelse og engasjement med Vesten, en sak som er utålelig for et regime som ikke er villig til å komme seg ut av sin historiske følelse av berettigelse til en ny verdensorden.
Hvordan spiller diplomati en rolle i et slikt miljø? Vel, Lavrov, som ikke lenger er diplomat, må gå veien for å endre narrativet ved å kritisere den «regelbaserte ordenen» som han føler er satt i henhold til Vestens standarder. Disse samme standardene, argumenterer han, pålegger «ulovlige ensidige restriksjoner» som resten av verden må følge. Han søker å isolere Vesten fra det globale samfunnet ved å demonisere det for dets «uttrykte neokoloniale orientering», en kjent trope han har tatt i bruk. Den «regelbaserte ordenen», som Lavrov ser ut til å ha problemer med, gjelder spørsmålet om å respektere nasjonale grenser og forpliktelsene til de nasjonene, Russland blant dem, som signerer avtaler for å faktisk overholde dem. De samme reglene gjelder også for nasjoners oppførsel når det gjelder å ikke begå folkemord og de mange grusomhetene som Russland nå er anklaget for.
Historien vil ikke være snill, herr Lavrov.
Opphavsrett @Kost Elisevich, MD, PhD 2023. Alle rettigheter forbeholdt. Enhver ulovlig reproduksjon av dette innholdet vil føre til umiddelbare rettslige skritt.