Det prefrontale området i den menneskelige hjernen gir den kapasitet til dømmekraft, innsikt, resonnement og planlegging. Det krever omfattende forbindelser med assosiasjonsområder i hjernebarken fordelt over hele hjernen, som tolker informasjonen som samles inn av sansene våre på en måte som kan forstås basert på tidligere erfaringer. Disse sistnevnte områdene er i stor grad det som over årtusener har gitt opphav til størrelsen på den menneskelige hjernen i sin nåværende form. Det som skaper nyansene i menneskelig interaksjon, og det som i varierende grad vil orkestrere den endelige responsen på situasjonsbestemte hendelser i våre menneskelige anliggender, er forbindelsen det prefrontale området deler med det limbiske nettverket. Denne sistnevnte enheten formidler selvfølgelig hukommelse og følelser, og minner oss dermed om våre forhold til andre, våre gleder og klager, og den informerer våre fordommer. Denne kretsløpsvirksomheten ligger til grunn for vårt intellekt og vår kreativitet; noen vil si at det er slik og hvor det guddommelige kommer inn i oss selv for å gi inspirasjonene og ambisjonene som veileder menneskeheten. På samme måte er det substratet som våre handlinger har blitt styrt av hat, bedrag, forræderi og hevn. Det ligger til grunn for hvordan vi oppfatter bedrag og leder andre til å begå grusomheter gjennom groteskt misforståtte forestillinger om overlegenhet over de man anser som mindre verdige, og for å rasjonalisere kriminell atferd gjennom propaganda som dehumaniserer vår neste.
Hvis man lever i et samfunn der den forsettlige begrensningen av frihandel over en lengre periode gir en sentralisert autoritet muligheten til å skape forskjellige oppfatninger av virkeligheten, endres da sinnet til både bedrageren og den bedratte i prosessen? Endrer faktisk måten atferd medieres i sentralnervesystemet til noen individer på over tid? Skapelsen av falske fortellinger, forvrengninger av den politiske virkeligheten, indoktrinering av de som er mottakelige for bestemte skjevheter og spredning av slik aktivitet gjennom sosiale medier tjener til å lede følelser bort fra legitime og ærefulle formål. Snarere retter det dem mot å oppnå målene til de svært få som har skapt forvrengningene og som til slutt viser seg å ikke være de lederne man forestilte seg. Dette er spørsmålet om autoritarisme, da det er sjeldent, historisk sett, og tilsynelatende enda mer i dag, å se lederskap av denne typen lede en nasjon til et resultat som anses å være verdt det, gitt tapene den har pådratt seg, skammen den har arvet og skylden den til slutt må betale for.

Dette er scenen som har utfoldet seg for Russland i invasjonen av Ukraina. Det er vitne til kjente elementer av det vi har kommet til å anse som det verste ved menneskeheten – vilkårlig ødeleggelse av byer, massehenrettelser, kidnapping av barn, fordrivelse av millioner av sivile, voldtekt, tvungen prostitusjon og tortur, fremhevet nylig av grusomheten ved halshugging av fanger. Den nakne sannheten bak denne russiske invasjonen er at den er fullstendig uberettiget. Anklager fra Russland om at NATO rykket frem mot grensen og truet dens sikkerhet ved å rekruttere nasjoner til sin fold, virker spesielt falske når man vurderer perspektivet til disse nasjonene som ligger på den grensen. De hadde lidd en for lang historie med undertrykkelse under Russlands innflytelse innenfor myndighetssfæren til det kommunistiske regimet i løpet av det 20.århundre . Det krevde ingen tvang fra NATOs side for å akseptere disse nasjonene i sitt domene, for det var beskyttelse de søkte. Hver nasjon hadde sin egen sikkerhet i tankene og hadde ingen ambisjoner om å gjenoppleve tiårene med undertrykkende styring forårsaket av et dårlig uttenkt system med sentralisert autoritet i Moskva. Med den fornyede trusselen fra et autoritært Russland demonstrert av handlingene i Ukraina, har både Sverige og Finland fulgt etter med nøyaktig de samme forestillingene om sin egen sikkerhet.
Ideen om at Ukraina nå var en nasjon under innflytelse av et naziregime ledet av en president av jødisk avstamning og bebodd av en voksende jødisk befolkning som levde fredelig sammen med ukrainere, ville virke som et manus til en komedie hvis det ikke faktisk var nok en taktikk for å rekruttere det russiske folkets følelser til et annet formål. Illusjoner av nazister ved Russlands grense tjener som en påminnelse om dens «store patriotiske krig» som ble utkjempet for å befri landet fra nazistenes okkupasjon under andre verdenskrig, og blir dermed en refleksiv oppfordring til handling, fri fra byrden av å sjekke dens sannferdighet. Vladimir Putin har blandet en gjenopplivet forestilling om nasjonal imperialistisk berettigelse med den dypt forankrede åndelige følelsen til russisk kristen ortodoksi, gravd opp fra flere tiår med sovjetisk undertrykkelse, for å skape en ny brennbar type russisk sjåvinisme. Det blir en enkel sak nå å gassbelyse befolkningen med usannsynlige scenarier av truende nazister og å starte en militærkampanje for å bekrefte Russlands rette plass i historien.

Ironien i alt dette dreier seg om Russlands egen virvelvind av høyreekstremisme med sin nynazistiske og hvite supremacistiske aktivisme som har vært tydelig i over et tiår og blitt næret av Putin. Wagner-gruppen, en paramilitær leiesoldatorganisasjon, har vært engasjert i Putins regimes tjeneste og utført oppdrag i Afrika, Sør- og Mellom-Amerika, Syria og mest synlig i Ukraina, hvor de deltok i overtakelsen av Krim i 2014. Både den og den russiske imperialistiske bevegelsen (RIM), som allerede er en utpekt terrororganisasjon, får tilgang til treningsfasiliteter i Russland og midler til å utføre sine aktiviteter gjennom generøs finansiering fra enheter som er nært knyttet til regimet.
Vladimir Putin, den tidligere KGB-offiseren og studenten av virkningen desinformasjon kan ha på de som er mottakelige for slike budskap i Russland og andre steder, har klart å gjennomføre en kampanje for å overbevise de uvitende blant oss om at handlingene hans faktisk er berettigede. Når det gjelder Russland selv, er oppgaven enklere når offentlig uenighet møtes med fengsling, når det velkjente statlige sikkerhetsapparatet bringer enhver enhet som motsetter seg regimet til taushet, og når ekte journalistikk elimineres, og bare statskontrollerte nyhetsmedier får lov til å formidle en kunstig virkelighet kuratert av regimet. For det globale publikummet utenfor Russland engasjerer Putin seg i en fortelling som forvrenger historien mye på den måten han omskriver Russlands fortid som knyttet til Ukrainas opprinnelse, uten å nevne Ukraina, selvfølgelig. Dette ligger da til grunn for hans argument om at Ukraina ikke er en separat enhet i det hele tatt, men snarere alltid har vært bare en fotnote i den historiske utviklingen av Russland selv; implikasjonen er at han nå tar tilbake territorium som alltid har vært Russland.
I nok en bemerkelsesverdig bragd med gaslighting, som nå var ment å diskreditere Vesten, vendte Putin tilbake til historien om opprinnelsen til andre verdenskrig for å rette oppmerksomheten bort fra Russlands samarbeid med Nazi-Tyskland i 1939 og deres koordinerte angrep på Polen som faktisk startet krigen. Snarere, som Putin vil ha oss til å tro, var det Vesten, nærmere bestemt Frankrike og Storbritannia, som tvang Russland inn i alliansen som ble endelig inngått i Molotov-Ribbentrop-ikkeangrepspakten. For Putin hadde det å gjøre med Storbritannias og Frankrikes beslutning om å unngå å alliere seg med Stalins Russland for å skape en koalisjon mot Tyskland. I sannhet hadde deres nøling mer å gjøre med Stalins tidligere uttalte intensjoner om å undergrave de kapitalistiske regjeringene i Europa og identifisere motstridende elementer i sitt eget regime for å ødelegge de som ville forsøke å stoppe spredningen av kommunismen. Med Stalins ord: «Vi vil nådeløst utrydde alle som i gjerninger eller tanker truer den sosialistiske statens enhet.» Putin utdypet ikke mye om hva Russlands «ikkeangrepspakt» som ble inngått med Tyskland var, nærmere bestemt hvorfor den nødvendiggjorde Russlands invasjon av Polen fra øst; hvorfor landet følte seg tvunget til å utføre massakren på 22 000 polske militæroffiserer, myndighetspersoner, politikere, akademikere og geistlige i Katyn-skogen; hvorfor landet okkuperte de baltiske statene; og hvorfor det valgte å angripe Finland. Sistnevnte fiasko førte til at Sovjetunionen ble utvist fra Folkeforbundet, en presedens som FN kan ta hensyn til for Russlands nåværende svik mot FN-pakten ved invasjonen av Ukraina. Til syvende og sist var det ikke slik at Storbritannia og Frankrike hadde latt Russland stå i kulden, men snarere Stalins egen overbevisning om at det ville være best for Russland og for den kommunistiske saken om de kapitalistiske nasjonene i Europa utmattet hverandre i krig mens Russland forble beskyttet av sin ikkeangrepspakt med Nazi-Tyskland. Det ville da være lettere for Stalin å føre sovjetkommunismen inn i tomrommet som ville bli skapt av en slik krig og å innta kontinentet til lavere kostnad.

Putin anklaget Polen selv for å oppmuntre Vesten til ikke å alliere seg med Sovjet-Russland, til tross for at det var tilstrekkelig grunn for Vesten til å innta den holdningen de gjorde. Han kritiserte beslutningen til datidens polske ledere for å flykte fra landet og la sitt folk bli igjen for å lide konsekvensene av den kombinerte nazi-russiske invasjonen. Det viste seg at den polske regjeringen forble intakt, for hvis den hadde falt i hendene på invaderende russiske styrker, kunne den ha lidd samme skjebne som deres landsmenn i Katyn-skogen. Da nazistene endelig vendte seg mot Sovjetunionen i 1941, flyktet Stalin selv fra invasjonen ved å rømme til sin private dacha og ble der i over en uke etter å ha beordret styrkene sine til å stå på sitt, og etterlatt sitt folk med erkjennelsen av at hans diplomati hadde mislyktes uten noen forsikringer om en handlingsplan. En enkel lesning av Hitlers «Mein Kampf» burde ha gitt Stalin tilstrekkelig advarsel om at hans ikke-angrepspakt ikke ville vare, selv om han ikke brydde seg om andre ledere som advarte ham om den samme trusselen. Mye av Russlands tragedie i krigen med Nazi-Tyskland stammet fra landets manglende forberedelser, mangel på tilstrekkelig militær ledelse og forferdelige militære taktikker. I løpet av de første 10 dagene av nazistenes invasjon lå 400 000 russiske soldater døde, og det samme antallet ble tatt til fange. Ved krigens slutt hadde Russland mistet 6,75 millioner soldater og 7,2 millioner sivile, mens Ukraina, som en del av Sovjetunionen, led 1,65 millioner soldater og 5,2 millioner sivile dødsfall. Ytterligere 14 millioner sovjetiske soldater ble såret.

Russland har hevdet å ha vunnet andre verdenskrig med å gjennomføre felttoget som startet med erobringen av Stalingrad, etterfulgt av gjenerobringen av territoriet som hadde blitt overtatt av Tyskland. Mye av sistnevnte kan tilskrives Stalins grove inkompetanse som leder, som allerede var tydelig lenge før krigen med innføringen av hans store terror (1936-1938), som den ble kjent som. I sin paranoia over oppfattede trusler innenfor sitt eget regime ble 22 705 militæroffiserer drept eller på annen måte tvunget til å forsvinne; blant dem ble 80 av de 101 militæroffiserenes øverste ledelse skutt. Ytterligere 11 000 eller så ble avskjediget, noe som for det meste etterlot Sovjetunionen i ledelsen av yngre offiserer. Selv om det i Russland sies lite om lanseringen av Nord-Afrika-felttoget i juni 1940 og italienske felttog i juli 1943, etterfulgt av invasjonen av Normandie av de allierte styrkene i juni 1944, som mulige bidragsytere til seieren i Europa, vil de fleste historikere også erkjenne den store innvirkningen de sistnevnte hendelsene hadde på slutten av konflikten.
Det mest avslørende ved Putins kritikk av Vesten i forbindelse med andre verdenskrig er hans manglende anerkjennelse av de 11,3 milliarder dollar i støtten som ble gitt til Sovjetunionen gjennom den amerikanske utlånsloven. Denne summen tilsvarer omtrent 180 milliarder dollar i dagens valuta. Innsatsen ga betydelige mengder krigsmateriell og generelle varer for å opprettholde Sovjetunionens krigsinnsats. Inkludert i dette var 13 000 stridsvogner, 14 000 fly og 400 000 jeeper og lastebiler. Ironisk nok var den motsatte situasjonen gjeldende i 1939 med Russlands første samarbeid med Nazi-Tyskland, der landet fungerte som sin største leverandør av mat, råvarer og olje, i tillegg til å gi tilgang for internasjonale varer som ellers ikke var tilgjengelige for Tyskland på grunn av begrensede skipsruter.
Likevel fortsetter Putin den retoriske «nazistfortellingen» i sin siste tale 9. mai, der han markerte slutten på Russlands «store patriotiske krig», og bruker den til å fremme ideen om at Russland nok en gang må kjempe mot lignende nazistrusler i Ukraina, og blander dette sammen med NATOs fremrykning av sine grenser. Tysklands deltakelse i NATO-alliansen pynter nå på en eller annen måte på forestillingen om at nåværende omstendigheter gjenskaper situasjonen som utspilte seg for mer enn 80 år siden. Denne løst konfigurerte logikken, artikulert i korte vers som overser betydelige inkonsekvenser, virker nok til å aktivere en misforstått patriotisk iver som nå er drevet av hat. Bland dette med en innebygd følelse av russisk berettigelse, og scenen er satt for å videreføre den nødvendige støtten til krig.

Men vil dette fortsette å være tilfelle for yngre, mer informerte generasjoner av russere, som tilsynelatende er mer tilbøyelige til å tenke gjennom den foreslåtte fortellingen og komme til en annen konklusjon. I 2022, det første året av Russlands krig i Ukraina, flyktet anslagsvis en million russere, for det meste unge, fra landet sitt og innså at de ikke ville få muligheten til å returnere. Etter hvert som den en gang utpekte «spesielle militæroperasjonen» blir den «krigen» som alle andre allerede stilltiende aksepterer at den er, vil «nazistfortellingen» endelig overleve sin nytteverdi, ettersom den rett og slett er for latterlig til å opprettholde. Vil den yngre mannens bedre natur, bestemt av de kompliserte nevrale nettverkene i det menneskelige sinn, tillate en tilbakestilling av balansen for å se en bedre slutt på denne unødvendige grusomheten?
Opphavsrett @Kost Elisevich, MD, PhD 2023. Alle rettigheter forbeholdt. Enhver ulovlig reproduksjon av dette innholdet vil føre til umiddelbare rettslige skritt.
En tanke om «Russisk desinformasjon og sannhetens ulempe – 1941 og 2022»
Kommentarer er stengt.