Som det kan være selvinnlysende for de fleste følende vesener, forblir Krim geografisk sammenhengende med ukrainsk territorium, nok til at alle unntatt en russisk ultranasjonalist ville forstå den ubønnhørlige logikken i en situasjon som Putin velger å ignorere. Krim er avgjørende for Russlands interesser som en militær festning som gir tilgang til Middelhavet, og til en viss grad fortsatt et foretrukket feriemål i nærheten som russerne gjerne vil kalle sitt eget.
En plausibel grunn til Russlands invasjon av Ukraina, en som ble uttrykt for åtte år siden av senator John McCain, er å sikre en landkorridor gjennom Øst-Ukraina til Krim, en som Putin kunne annektere på en måte som ligner på hans ulovlige annektering av selve Krim i 2014. Denne halvøya som stikker ut i Svartehavet har hatt en tydelig innviklet historie som har blitt ytterligere overskygget av russisk retorikk som har forsøkt å omformulere historien som en del av et irredentistisk scenario.

Vladimir Putins klage har å gjøre med dekretet fra 1954 fra presidiet i Det øverste sovjet i Unionen av sovjetiske sosialistiske republikker (USSR) om overføring av Krim til den ukrainske sovjetiske sosialistiske republikken (SSR). Anledningen markerte 300-årsjubileet for Perejaslav-avtalen fra 1654, en militær og politisk allianse, mellom den ukrainske kosakkstaten under ledelse av Bohdan Khmelnytskyj og tsar Alexis av Russland. I bytte mot deres autonomi og bevaring av sin tro innenfor et omstridt territorium avgrenset av det polsk-litauiske samveldet i vest og det osmanske riket i sør, ville det ukrainske kosakk-kavaleriet gi sikkerhet mot et voksende osmansk rike og kunne tilkalles for støtte i håndteringen av det nabolandet polsk-litauiske samveldet.
Den spesielle faren eksisterte på den tiden på Krim og dens bånd med Det osmanske riket. Krim-tatarene, restene av Den gylne hord av mongoler som hadde invadert Ukraina på 1200-tallet , hadde dominert halvøya i århundrer. På 1500- tallet forente Krim-khanatet seg med sine islamske samtidige i sør, osmanerne. De drev handelsforbindelser og samarbeidet i militære angrep, hovedsakelig innenfor de sørlige steppene i dagens Ukraina.
I løpet av de påfølgende 150 årene, med veksten av det tsaristiske Russland, svekkelsen av kosakkstaten og nedgangen til det polsk-litauiske samveldet, ble mye av dagens ukrainske territorium overtatt av det russiske imperiet. I 1783, under Katarina IIs regjeringstid, ble Krimkhanatet brakt inn i imperiet med det endelige nederlaget til osmanerne og Kutsjuk Kainardzha-traktaten.
Det russiske imperiet fortsatte sin territoriale ekspansjon vestover og østover i løpet av første halvdel av 1800- tallet. Da tsar Nikolaj I innså den svekkede tilstanden til Det osmanske riket, forsøkte han å innta Balkanlandene i sørøst for å få fri tilgang gjennom Bosporanstredet til Middelhavet. Følgelig oppsto økonomiske bekymringer for Storbritannia, Frankrike og Sardinia-Piemonte på grunn av deres kommersielle interesser i Nærøsten. Da russiske kanonskip angrep en osmansk marinestyrke i havn i Svartehavet med brannforordninger, satte den i brann og drepte over 2000 marinepersonell, tok de vestlige landene grep og startet Krimkrigen som skulle vare til 1856. Russland ble fullstendig beseiret med mer enn 450 000 tap, og Svartehavsflåten ble ødelagt sammen med den viktigste Krim-marinehavnen, Sevastopol. Paris-traktaten som fulgte, demilitariserte Svartehavet og etterlot det russiske imperiets sørkyst fullstendig sårbar. Historikeren Shepard B. Clough identifiserte tsar Nikolajs' overdreven innsats i sin søken etter kontroll over Svartehavet og utover, og hans feilvurdering av den vesteuropeiske reaksjonen, som to av de underliggende årsakene til krigen og Russlands endelige ydmykelse.
Tatarene forble majoriteten av befolkningen på Krim frem til midten av 1800- tallet. En diskriminerende politikk overfor tatarene eksisterte gjennom hele Romanov-dynastiets tid og begynte å gjenspeile seg i nedgangen i befolkningen. Kulturell trussel med ødeleggelse av monumenter og moskeer, tvangsbosetting og vold fortsatte inn i det 20.århundre . Den tatariske bondestanden ble underlagt livegenskap etter 1796, og forble det frem til 1861 da livegenskap under godseiere ble erstattet av økonomisk livegenskap. I løpet av de første 100 årene etter Krims innlemmelse i det russiske imperiet, indikerte folketellinger et dramatisk fall i tatarisk representasjon fra 87,6 % til 35,6 % ved begynnelsen av det 20.århundre . Mellom 1820 og 1860 ble russiske, ukrainske, tyske og andre kolonister med vilje introdusert på Krim, noe som fortynnet den tatariske befolkningen i prosessen.
Både første verdenskrig og Russlands februarrevolusjon i 1917 førte til en plutselig endring i Krims skjebne. Det dramatiske skiftet i politiske omstendigheter tillot en rekke tatariske nasjonalister å vende tilbake fra eksil og opprette et krim-tatarisk nasjonalistisk parti som krevde territorial autonomi. En konstituerende forsamling fulgte med sin egen regjering. Dette ble støttet av ukrainsk ledelse på den tiden, men med bolsjevikenes korte maktovertakelse var kampen mot autonomi kortvarig. En sovjetisk regjering erstattet raskt sistnevnte, men ble igjen fortrengt av ankomsten av tyske tropper som fortsatte med å avsette bolsjevikene. Tysklands nederlag i 1918 brakte Krim tilbake under russisk kontroll på et tidspunkt da landet var involvert i borgerkrig. Krigen stilte i stor grad den bolsjevikiske røde armé opp mot den anti-sovjetiske hvite armé, selv om flere andre ulike nasjonale elementer i sannhet hadde blitt involvert. Mot slutten av krigen trakk den hvite armé seg tilbake til Krim hvor den tok sitt siste standpunkt og ble til slutt beseiret i oktober 1920.
Ved slutten av borgerkrigen ble Vladimir Lenin konfrontert med et nasjonalitetsproblem som oppsto på grunn av oppløsningen av det russiske imperiet. For å opprettholde sin territoriale integritet argumenterte han for en union av anerkjente nasjonalistiske republikker, som hver hadde sin egen autonomi, men under en sentralisert autoritet i en representativ regjering som garanterte deres sikkerhet og økonomiske velferd. Lenin innså også behovet for å undertrykke en ganske universell russisk følelse av overlegenhet over andre nasjonaliteter i det gamle russiske imperiet, da dette ikke stemte overens med den nye ideologien om kommunistisk egalitarisme han fremmet. Som en konsekvens ble Krims autonome sovjetiske sosialistiske republikk (ASSR) i oktober 1921 en integrert del av den russiske sovjetiske fødererte sosialistiske republikken (RSFSR), sammen med flere andre enheter, inkludert den ukrainske SSR, som i realiteten alle styrte fra Moskva. Russisk sjåvinisme, som var så dypt forankret og inngrodd i fortiden, ville imidlertid fortsette som et trekk som er vanskelig å kontrollere selv i dag.
Lenin døde i 1924 og ble etterfulgt av Josef Stalin, som skulle lede Sovjetunionen frem til sin død i 1953. Mot slutten av 1920-tallet forlot Stalin påskuddet om det egalitære idealet som var nedfelt i revolusjonen og tok på seg rollen som diktator i et regime som nå opererte som en fryktspreder. Krims tatarer utgjorde på midten av 1920-tallet bare en fjerdedel av halvøyas befolkning, ettersom ankomsten av nye russere hadde vokst til å utgjøre 42,2 % av denne befolkningen. Stalins nye økonomiske politikk med tvungen kollektivisering og kornrekvisisjon forårsaket utbredt hungersnød i 1931–32 i mesteparten av Ukraina og Krim, med tap av 100 000 liv bare på halvøya. Stalins terror fortsatte med arrestasjonen av tatariske politiske skikkelser, akademikere, journalister og fagfolk, etterfulgt av henrettelse eller forvisning til avsidesliggende områder av unionen. Ved folketellingen i 1939 utgjorde krimtatarene 19,4 % av befolkningen, kulturen og språket deres var blitt marginalisert, og identiteten deres var blitt undergravd av den ytterligere ankomsten av russere. En etnisk rensing hadde begynt med fjerning av tatarer og flere andre minoriteter.
Den tyske invasjonen av Sovjetunionen under andre verdenskrig inkluderte en okkupasjon av Krim hvor 40 000 jøder ble pågrepet og drept. Rundt 3500 krimtatarer, som motsatte seg stalinistisk undertrykkelse og forfølgelse, slo seg sammen med tyske styrker for å motsette seg russerne. Da russiske styrker gjenerobret Krim i 1944, utførte Stalin et gjengjeldende kulturelt folkemord på tatarer med deportasjon av nesten 240 000, hovedsakelig kvinner, barn og eldre, hovedsakelig til den usbekiske SSR og andre sentralasiatiske land. I løpet av de første 18 månedene av den tvungne eksilen hadde nesten halvparten dødd av eksponering og deprivasjon, og så mange som 8000 bukket faktisk under i transporten. Folketellingen i 1979 viste at den tatariske befolkningen hadde krympet til 5422, som bare representerte 0,2 % av befolkningen. Etter et eksil på 45 år returnerte 260 000 tatarer til Krim under Gorbatsjovs perestrojka på slutten av 1980-tallet. Ingen erstatning ble tilbudt. De 80 000 husstandene og 360 000 målene med land som tidligere hadde blitt forlatt, var nå i andres eie. Krim ASSR ble avskaffet i 1945, ikke lenger en autonom stat, men en oblast, en annen administrativ region innenfor RSFSR.
I 1991 fikk Ukraina sin uavhengighet som en suveren nasjon, som Krim nå var en del av. En folkeavstemning i desember ga 92 % av den generelle befolkningen stemme for, mens 54 % av befolkningen på Krim, som på dette tidspunktet bestod av 60 % russisk, stemte for det samme. Mellom folketellingene i 1989 og 2014 steg den prosentvise sammensetningen av tatarer i Krims befolkning fra 1,6 % til 12,6 %. De ble med rette anerkjent av Ukraina og EU som et urfolk, i motsetning til en «nasjonal minoritet» av russerne.
Overføringen av Krim til den ukrainske SSR i 1954 ble erklært som en anerkjennelse av «det russiske folkets store broderlige kjærlighet og tillit til Ukraina» og var ment å eksemplifisere den marxistisk-leninistiske proletariske holdningen til universell brorskap. Et mer fullstendig bilde av omstendighetene på den tiden indikerer at politisk hensiktsmessighet kan ha spilt en mer betydelig rolle i avgjørelsen, som bemerket i et essay av Mark Kramer, direktør for Cold War Studies Program ved Harvard University og seniorstipendiat ved Davis Center for Russian and Eurasian Studies. Khrusjtsjovs maktovertakelse i 1953–54 var ikke en problemfri en. En maktkamp med den daværende sovjetiske statsministeren Georgi Malenkov etter Stalin truet hans ambisjoner. Khrusjtsjov forsøkte derfor å sikre støtte fra andre eliter i partiet, inkludert Oleksi Kyrychenko, den første sekretæren i Ukrainas kommunistparti og medlem av presidiet for Sovjetunionens kommunistparti (SUKP). Landoverføringen av Krim til den ukrainske SSR ville gi den typen politisk støtte som var nødvendig. I tillegg ser det ut til at tiltaket vil styrke den generelle opinionen i Ukraina mot Russland ved å inkludere et russisk flertall på Krim i landets velgerbefolkning.
Det er lite å si om den videre politiske og økonomiske utviklingen på Krim gjennom den gjenværende sovjettiden, ettersom dens skjebne var knyttet til den ukrainske SSR og kanskje mer til resten av Sovjetunionen. Den fikk autonom status igjen i 1991, nå av den ukrainske SSR. Kort tid etter Sovjetunionens kollaps krevde Russlands visepresident Aleksandr Rutskoj allerede i 1992 løsrivelse av Krim fra Ukraina. Fruktene av den etniske rensing av Krim og den gradvise okkupasjonen av russere, hovedsakelig gjennom opprettelse av en militær tilstedeværelse, begynte å vise seg med valget av en pro-russisk separatistleder, Jurij Meshkov, som sikret seg mer enn 70 % stemmer i presidentvalget i 1994. En folkeavstemning registrerte 80 % støtte for større autonomi fra Ukraina og dobbelt russisk-ukrainsk statsborgerskap. Krims økonomi var imidlertid i ferd med å endre seg mot større avhengighet av Ukraina for handel, med 80 % av landets produserte varer solgt der. Misnøye med Meshkov og politisk strid innen den pro-russiske politiske fraksjonen førte til et sammenbrudd i lederskapet. Til slutt grep det ukrainske parlamentet inn i 1995 og opphevet Krims grunnlov og avskaffet presidentembetet. En rådende russisk stemning fortsatte, som forventet, blant en befolkning i 2014 som telte 2,3 millioner mennesker, hvorav 68 % var russere, 16 % ukrainere og 13 % tatarer.

Maidan-revolusjonen i Ukraina i 2014 førte til at den pro-russiske presidenten Viktor Janukovitsj ble avsatt, og han flyktet til Russland for å få beskyttelse. I løpet av et bemerkelsesverdig kort par uker, fra slutten av februar til begynnelsen av mars, hadde russiske tropper, på en utvilsomt planlagt måte, sikret seg hele Krim, og en avstemning i Krims øverste råd erklærte union med Russland. En latterlig folkeavstemning, som ble gjennomført innen 10 dager etter erklæringen, ga mulighetene enten å bli med Russland eller å gå tilbake til den tidligere tilstanden som en autonom integrert del av Ukraina. Det ble rapportert en valgdeltakelse på 83 %, med 96,7 % stemmer for union med Russland, et resultat som virket usannsynlig gitt at nesten 30 % av befolkningen bestod av etniske ukrainere, tatarer og andre marginaliserte minoriteter. Ikke overraskende identifiserte en lekket rapport fra Russlands menneskerettighetsråd at valgdeltakelsen faktisk var 30 %, med bare halvparten som stemte for å bli med i Russland. Dessuten var ikke sertifisering fra en anerkjent internasjonal autoritet en faktor, og derfor ble arrangementet sett på av mesteparten av verden som den bløff det var.
Det tvilsomme utfallet bekymret imidlertid ikke den russiske befolkningen, som så ut til å fryde seg over ideen om å gjenerobre et territorium de oppfattet som sitt, til tross for den tvilsomme fortiden de selv hadde skapt. Bevaringen av nasjonale grenser og suvereniteten til rettmessig valgte stater, som er nedfelt i FN-pakten, Helsingfors-avtalen, Almaty-avtalen, Budapest-memorandumet og spesielt vennskaps-, samarbeids- og partnerskapstraktaten med Ukraina, ville virke tilstrekkelig beskyttelse i en sivilisert verden mot den typen åpenbare overtredelse som begås her, men disse avtalene tilbød ikke noe slikt. Alt dette har nå vist at Russland er en nasjon man ikke kan stole på.
Den lange historien med overgrep begått mot Krim, som har økt i takt med den nåværende krigen som har rammet hele Ukraina, spesielt den østlige regionen, vil snart ta slutt. Russlands militære tap av våpen og personell, som fortsetter å øke, vanskelighetene med å opprettholde forsyninger og reservedeler, og den uunngåelige økonomiske kollapsen gjennom sanksjoner og nødvendige beslagleggelser av eiendeler, lover ikke godt for et så isolert land. Enda verre er tapet av tillit blant de i den yngre generasjonen som gjennomskuer desinformasjonsretorikken og som forlater landet sitt for å gjenopprette en fremtid der de står fritt til å bruke sin intellekt andre steder, noe som vil lamme samfunnet. Krims skjebne til slutt, uansett demografi, vil bli diktert av hvor den vil se sin fremtid. Russland har ennå ikke sett et endepunkt i sin nedadgående spiral og vil også få sin dag i retten for terroren de har forårsaket.
Opphavsrett @Kost Elisevich, MD, PhD 2022. Alle rettigheter forbeholdt. Enhver ulovlig reproduksjon av dette innholdet vil føre til umiddelbare rettslige skritt.
Takk for det historiske perspektivet. Så mye jeg ikke visste, så mye jeg har lært!