Den europeiske union (EU) erklærte nylig Russland for å være en statssponsor for terror. Altfor ofte blir en forbrytelse mot menneskeheten, selv om den er åpenbar for alle å være vitne til, ikke universelt fordømt. Bakgrunner, mindre ærefulle, lar den fortsette mens verdenssamfunnet forblir lammet av økonomiske, geopolitiske og juridiske overveielser. Russlands invasjon av Ukraina er en slik forbrytelse. Å akseptere den nåværende situasjonen ser ut til å normalisere gjerningsmannens oppførsel og gi en viss begrunnelse for lovbruddet. Selvfølgelig er forestillingen om at det finnes den minste tillatelse til åpenbar kriminalitet fortsatt ubegripelig. Til syvende og sist er det de som blir igjen å lide, de fornærmede, de som overlevde forbrytelsen. Tapet av liv kan ikke overvinnes. Kidnapping av barn er fortsatt forkastelig og utilgivelig.

Hatet vil vedvare nå i generasjoner, mer enn før. Viljen til at Ukraina skal fortsette å gjøre motstand og gjenopprette en livsstil som er grunnlagt i landets historie, kultur og tro, kan ikke benektes. Det som gjenstår er de materielle tapene – de elementene i livet som muliggjør gjenoppbyggingen av et sivilsamfunn i et land som ganske enkelt ønsket å fortsette sin eksistens i et europeisk fellesskap der det følte at det hadde en fremtid.
Hvorvidt Russland, med sitt nåværende regime, velger å vende tilbake til det globale samfunnet som en hederlig og velmenende deltaker i globale anliggender, eller fortsette å bli sett på som en paria, er i stor grad opp til den enkeltes innfall. For øyeblikket ser det ut til at han ikke er i stand til å trekke seg bort fra en kurs han skjebnesvangert har forpliktet sin nasjon til. Mens forbrytelsen fortsetter å utfolde seg, har en rekke viktige spørsmål knyttet til bakgrunnen for den nåværende konflikten og de nødvendige erstatningene som følger blitt debattert nylig, og disse fortjener en gjennomgang for å begynne å stake ut en kurs for en løsning.
Skylden
Den primære forbrytelsen her, som det ikke har vært noen akseptabel begrunnelse for, gjelder invasjonen av Ukraina, en suveren nasjon, av et dominerende regionalt autokratisk regime, Russland. Man trenger bare å referere til dette enestående spørsmålet for å få argumentet til å holde stand.
Ved tre anledninger signerte Russland avtaler som bekjenner respekt for individuelle nasjoners suverene rettigheter til å eksistere i fred innenfor sine fastsatte grenser. FN-pakten var den første av disse i 1945. Den andre involverte Belovezh-avtalene i 1991, som etablerte Samveldet av uavhengige stater som skulle erstatte Unionen av sovjetiske sosialistiske republikker (USSR). Den siste var Budapest-memorandumet fra 1994, som involverte Ukrainas tiltredelse til traktaten om ikke-spredning av atomvåpen. Ukraina oppfylte sitt løfte om å eliminere alle atomvåpen fra sitt territorium med forsikringer gitt av Russland, USA og Storbritannia om opprettholdelse av sine grenser, sin uavhengighet og suverenitet. I NATO-Russland-grunnlovsavtalen fra 1997 lovet Russland nok en gang å ikke true noen NATO- eller ikke-NATO-nasjon, selv om landet i 2004 blandet seg inn i den ukrainske valgprosessen som ga opphav til den oransje revolusjonen , og i 2007 utførte det cyberangrep mot Estland. I 2008 invaderte landet Georgia, og i 2014 tok det igjen Krim. En svært tvilsom folkeavstemning på Krim resulterte i den typen latterlige utfall man bare ser ved russiske presidentvalg. Som det er vanlig med Russland, ble dette etterfulgt av den ulovlige annekteringen av Krim.
Den brutale oppførselen til de russiske inntrengerne i Ukraina har vært slik at den har ført til rettsforfølgelse for krigsforbrytelser, hvorav det finnes flere – massiv fordrivelse av befolkningen; tvangsdeportasjon; vilkårlig bombing av sivile virksomheter; forsettlig målretting av helsefasiliteter og energiinfrastruktur; tortur; massehenrettelser; voldtekt; kidnapping av barn; konfiskering av naturressurser; og tyveri av personlig eiendom. Dette er skammelig oppførsel som er uverdig for enhver nasjon som hevder å bli ansett som sivilisert, og absolutt ikke en som søker å rettferdiggjøre invasjon.

Til tross for Vladimir Putins erklæring om at Russland hadde akseptert de geopolitiske realitetene som oppsto etter oppløsningen av Sovjetunionen, at han ikke ville okkupere Ukraina og at han respekterte ukrainsk suverenitet, har intensjonene hans bevist det motsatte. Forskjellen mellom hva Putin sier og hva Putin gjør har blitt tydelig nok en gang med annekteringen av Donetsk-, Luhansk-, Kherson- og Zaporizjzja-regionene i Ukraina, omtrent som han hadde gjort med Krim.
debatt om hvorvidt Vesten, og spesielt USA, bør holdes ansvarlige for hendelsesforløpet som førte til denne katastrofen. Trangen til å hevde skyld her samsvarer med en oppfatning uttrykt tidligere av Russland om at NATO hadde krenket landets grenser, og at dette ble ansett som en trussel mot landets sikkerhet. Det er absolutt slik at de fleste østeuropeiske nasjoner, sammen med de baltiske nasjonene Estland, Latvia og Litauen, har blitt medlemmer av NATO av hensyn til sin egen sikkerhet. Det har blitt reist bekymring over Moskvas reaksjon på dette. Noen eksperter har sitert George Kennan, den amerikanske diplomaten som på slutten av 1940-tallet forfektet en politikk for å begrense Sovjetunionens ekspansjonistiske intensjoner, noe som førte til vedtakelsen av Truman-doktrinen. Merkelig nok advarte Kennan senere om at det ville være en feil.
Men Sverige og Finland, sistnevnte med sin 1370 kilometer lange grense mot Russland, som lover å bli med i NATO, ser knapt ut til å ha hevet et øyenbryn i Russland. Så hva med argumentet om NATO-inngrep? Dette ser ut til å ha falmet som nok et mislykket forsøk på å rettferdiggjøre en ulovlig krig. Det som er tydelig her er den motsatte påstanden om at det er nabostaters suverene ønske om å avvise trusler fra et stadig mer autoritært og krigersk regime.
Polen, Ungarn og Tsjekkia var de første østblokknasjonene som ble med i NATO i 1999. Bulgaria, Romania, Slovakia og Slovenia ble tatt opp i 2004, i likhet med Estland, Latvia og Litauen. Russland, som innså den vanskelige situasjonen, advarte sine tidligere medlemmer av Warszawapakten om slike handlinger, men det var tydelig for alle at større integrasjon med Europa var ønskelig gitt tidligere erfaringer med et dominerende Russland og trusselen det fortsatt kunne utgjøre. Det var ingen tvang fra NATO her. Russland hadde brukt mer tid og energi under den kalde krigen på å utføre militære eller politimessige operasjoner mot sine egne medlemmer av Warszawapakten enn andre steder. I stedet for å betrakte denne skiftende dynamikken som en grunn til å revurdere Russlands plass i det europeiske fellesskapet, forherdet Putin sin holdning da han i 2004 så ukrainske følelser svinge mot Vesten og demokratisering.
Russisk innblanding i ukrainske politiske og statlige anliggender var godt forankret ved presidentvalget i 2004. Den pro-russiske kandidaten, Viktor Janukovitsj og hans Regionparti, var en slik innflytelseskanal. Janukovitsj ble anklaget for valgfusk, noe som resulterte i nasjonale protester som ble kjent som den oransje revolusjonen. Dette førte til et andre valg der motstanderen hans, Viktor Jusjtsjenko, ble president. Jusjtsjenko hadde blitt forgiftet av dioksin under valgkampen, en hendelse som tilskrives, men ikke er bevist, Putin. Vanen med forgiftninghar imidlertid fortsatt uforminsket som en av de mest foretrukne attentatmetodene fra Putin-regimet.
USA hadde på den tiden talt for demokratisk endring, men deltok ikke i finansieringen av opposisjonen som sto mot den pro-russiske fraksjonen. Det de hadde finansiert gjennom sponsing av US Agency for International Development og National Endowment for Democracy, i løpet av flere år, var støtte til studiet av demokratiske prosesser, uavhengige medier, gjennomføring av frie og rettferdige valg og valgovervåking. De gjorde dette i samarbeid med byråer i EU. Støtten var fullstendig upartisk.
Der amerikansk innblanding i den ukrainske politiske scenen senere skulle bli sett, skjedde det med ansettelsen av Paul Manafort som politisk konsulent av Regionenes parti i 2005. Manafort skulle senere dukke opp som kampanjeleder for Donald Trumps presidentkandidatur. I sin rolle som lobbyist for en pro-russisk politisk fraksjon i Ukraina, ble han gitt i oppgave å omdanne Janukovitsj image til en falsk, pro-vestlig demokratisk reformator. På den tiden hadde russiske etterretningsagenter blitt integrert i ulike ukrainske statlige institusjoner med klare intensjoner om å påvirke pro-russiske følelser.
Regionenes Parti, som også på den tiden var kjent for sin pro-russiske tilknytning, ble beskyldt for å bli et «fristed for Donetsk-baserte gangstere og oligarker», typisk for hva som har vært tilfelle på den russiske politiske arenaen gjennom hele Putins periode. Manafort fortsatte med å orkestrere en svertekampanje mot Julia Tymosjenko, opposisjonslederen i presidentvalget i 2010, og anklaget partiet sitt for å oppmuntre til antisemittisme og begå mord. Dessuten førte en politisk motivert straffedom av Tymosjenko for maktmisbruk og underslag til en syv års fengselsstraff. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen avgjorde senere at arrestasjonen og domfellelsen hennes var ulovlig. Janukovitsj vant presidentvalget i 2010 på en plattform som fremmet inntreden i EU.
Janukovitsj -presidentskapet var kjent for sine personlige utskeielser, sin fornektelse av Stalins folkemord i Ukraina på 1930-tallet, og til slutt sin manglende evne til å undertegne assosiasjonsavtalen med EU i 2013. Selv om sistnevnte ga betydelige handelsfordeler med Vest-Europa, inkludert tilgang til domstoler og banksystemer, var det uakseptabelt for Putin og derfor uholdbart for Janukovitsj. Det som fulgte var Euromaidan-protesten eller «verdighetsrevolusjonen» som den ble kalt. Janukovitsj flyktet fra landet til Russland, og det ukrainske parlamentet utlyste nytt presidentvalg, slik det er tillatt i grunnloven.
Putin følte seg selvfølgelig berettiget til å erklære denne saken som et kupp, og innen to dager var pro-russiske demonstrasjoner i gang, Krim ble invadert av uoffisielle uniformerte russiske tropper, og regjeringsbygninger ble overtatt. En lignende prosess utspilte seg i Donbass-regionen i Øst-Ukraina i løpet av to måneder; denne gangen med russiskfinansierte separatiststyrker støttet av russiske enheter som ledet innsatsen. Disse hendelsene gjenspeiler bevisst innblanding fra Russland over tid lenge før Putins erklærte «kupp».
Kanskje det er på tide at Russland revurderer sin plass i verdenspolitikken og slutter å forsøke å gjenoppleve tidligere storheter eller lytte til autokratiske ledere som lover å levere den slags storhet som tilhørte tidligere århundrer. Hvis Russlands autokrati blir stående ubundet og uten ansvar, vil det fortsette sin internasjonale bøllesport med sin kjente selvrettferdige retorikk. Det må gjøres ansvarlig for sine grove ugjerninger, slik enhver kriminell burde gjøre. Kanskje da vil denne spesielle historisk lærdommen endelig ha fått sitt øyeblikk.
Opphavsrett @Kost Elisevich, MD, PhD 2022. Alle rettigheter forbeholdt. Enhver ulovlig reproduksjon av dette innholdet vil føre til umiddelbare rettslige skritt.
Enda et utmerket innlegg! Rettsforfølgelsen av Russland for krigsforbrytelser vil bli en test på de vestlige demokratienes besluttsomhet. Og i motsetning til tidligere (Nürnberg), har vi ikke råd til å vente på at Russland skal tape denne krigen (noe de vil) før en eller annen form for rettsforfølgelse begynner.
Godt skrevet, og WOW, jeg har lært mye!
Takk.
Veldig omfattende blogg. Den var lett å lese, forstå og forstå omfanget av Russlands oppførsel! Takk.