Kaliningrad oblast («oblast» refererer til en administrativ region i Russland) – et særegent baltisk territorium ligger isolert, løsrevet fra selve Russland, og atskilt fra den av Litauen i nordøst og Polen i sørvest, begge medlemmer av Den nordatlantiske traktatorganisasjon (NATO). Som sådan er det en eksklave, 15 100 km²( 5 800 mi²), som vender mot Østersjøen i nordvest. Litauen og Polen deler en grense, 64 miles lang på motsatt side, som fullfører avsperringen av Kaliningrad oblast i sørøst, og skiller den fra Hviterussland, en nær alliert av Russland. Denne polsk-litauiske grensen er ellers definert av den problematiske Suwalki-korridoren , som har blitt foreslått som en «ekstraterritoriell» rute for vare- og materiellhandel med Russland.

Det som gjør akkurat denne grensen interessant, er et resultat av Russlands invasjon av Ukraina. Som svar på bruddet på folkeretten innførte EU, som Litauen tilhører, sanksjoner som har fått Litauen til å stenge grensene for visse varer som Russland handler med, eller for transport av materiell som er betegnet på annen måte. Med sitt vanlige, selvrettferdige indignasjonsskript har Russland truet Litauen med gjengjeldelse, som tilsynelatende ennå ikke er formulert. Det er imidlertid mer ved dette, ettersom Kaliningrad oblast tilfeldigvis er av strategisk militær betydning for Russland. Det er den eneste isfrie vinterhavnen for Russlands marine i Østersjøen, det vil si inntil klimaendringene får sin innflytelse på saken.
En folketelling fra 2021 identifiserte en befolkning på 1 029 966, en nedgang fra 1 165 000 identifisert i en folketelling fra 1950, som på den tiden bare var halvparten så mange som i samme territorium da det var en del av Tyskland før utbruddet av andre verdenskrig. Hovedbyen Kaliningrad, tidligere Königsberg, har vist en betydelig nedgang i vekstraten fra toppen på 1960-tallet, da den gjennomsnittlige veksten var 3,60 %, til 0,41 % i 2023. Den triste historien som ligger til grunn for tragedien i Kaliningrad oblast begynner i etterkant av andre verdenskrig med Potsdam-konferansen i juli 1945, da de allierte lederne avsto det som da var Königsberg, hovedstaden i Øst-Preussen, og det tilstøtende territoriet til Sovjet-Russlands administrative kontroll.
Avgjørelsen om den endelige disposisjonen av territoriet skulle tas i påvente av en ekspertvurdering av grensen og en påfølgende avgjørelse i den endelige avtalen om Tyskland, som ikke kom før i september 1990. I sistnevnte avtale ble en gjenforening av Vest- og Øst-Tyskland tillatt, med unntak av Øst-Preussen blant andre østtyske territorier. Tysklands grense mot Polen skulle forbli slik den allerede var avtalt. Det er viktig å merke seg at det ikke ble gitt noen formuleringer om å bekrefte retten til å annektere det som nå har blitt Kaliningrad-oblasten til Russland. På samme måte sikret den tidligere loven om militær overgivelse, som refererte til den ubetingede overgivelsen av alle tyske styrker til de allierte, undertegnet i mai 1945, at intet okkupert tysk territorium automatisk ville bli annektert av seierherrene.
Historisk sett finnes det flere eksempler på en slik presedens som nekter retten til annektering, slik at det under folkeretten er lite som kan argumentere for Russlands krav på territoriet de har «administrert» utelukkende til egen fordel. Russerne har forholdt seg ganske tause om spørsmålet og ville nå hevde retten til langvarig okkupasjon av territoriet som et passende svar på enhver aktuell innvending. Men hvordan rettferdiggjør da et ulovlig krav i sin opprinnelse et rettmessig krav på et senere tidspunkt? Hvordan ville dessuten ikke denne situasjonen vurderes i lys av en større kontekst av større relevans som har å gjøre med presedens innen internasjonal rettspraksis og retten til tidligere bosetting? Mer om dette senere.

Hvordan kunne alt dette skje? Det russiske fremrykningen mot Tyskland fra øst i 1944, mens andre verdenskrig tok sin uunngåelige gang. Dette resulterte i militær okkupasjon av Øst-Europa, inkludert Øst-Preussen, den gang en del av Tyskland, med hovedstaden Königsberg. Josef Stalin hadde allerede vist interesse for å erverve byen og territoriet rundt den på grunn av dens strategiske verdi som en marinehavn med tilgang til Østersjøen året rundt. Interessant nok understreket han behovet for hevn over nasjonen som hadde begått krigen mot Russland. Invasjonen hadde forårsaket et betydelig tap av menneskeliv i Russland og faktisk i en stor del av den vestlige delen av Unionen av sovjetiske sosialistiske republikker (USSR). Mye av det siste kan kanskje tilskrives Stalins egen mangel på defensiv beredskap og militærets udugelige håndtering av krigen på østfronten. Kanskje mest graverende var hans støtte til Nazi-Tyskland ved utbruddet av andre verdenskrig, kodifisert i Molotov-Ribbentrop-ikkeangrepspakten fra 1939, og etterfulgt av Russlands egen invasjon av Polen og Romania fra øst.
Da den administrative kontrollen over Königsberg og det omkringliggende territoriet, den gang kalt «Lille-Litauen», ble overlevert til russerne, mistet Stalin liten tid på å gjøre det om til den russiske enklaven han hadde til hensikt at det skulle være. Dette begynte faktisk før krigens slutt, da russerne uten strategisk berettiget grunn fortsatte ødeleggelsen av byen fra land. Radek Sikorski, Polens tidligere utenriksminister og nåværende medlem av Europaparlamentet, beskrev best grusomheten i sin rette kontekst: «syv århundrer med historie gikk opp i røyk i løpet av én uke med beskytning...» og «da var beslutningen om å utslette Øst-Preussen og gi Königsberg til Sovjetunionen allerede tatt.»
Flere hundre tusen tyskere og litauere, de som ikke hadde flyktet fra det russiske angrepet, døde senere av sult, nød og sykdom, eller ble deportert til Sibir, hvor de møtte omtrent samme ende. Andre ble rett og slett utvist til Tyskland. Totalt ble over en million opprinnelige innbyggere erstattet av folk som ble transportert fra Nord- og Sentral-Russland, og dermed startet russifiseringsprosessen av territoriet. Dette var historisk sett et velpraktisert mønster for dominans over hevdet territorium innenfor det russiske imperiet på 1700-og 1800- tallet og av Sovjet-Russland i store deler av 1900- tallet. Bemerkelsesverdige eksempler på slik politikk inkluderer russifiseringen av Øst-Ukraina og, kanskje bedre sammenlignet med dens skarphet, folkemordet på den tatariske befolkningen på Krim.
Den bevisste undergravingen og den direkte elimineringen av regional kultur, språk og til slutt territoriets arv tok mange former. Germanske navn på byer, tettsteder, gatenavn og institusjoner, inkludert stedsnavn, ble endret til russiske versjoner. På denne måten ble Königsberg til Kaliningrad, oppkalt etter en gammel bolsjevikisk revolusjonær, Mikhail Kalinin, som ble formann for Sovjetunionens sentrale eksekutivkomité og som døde beleilig i 1946 da en passende navnebror måtte velges for det russerne anså som deres nylig ervervede territorium. Ødeleggelsen av byens infrastruktur, utført av tidligere allierte luftbombinger og påfølgende russisk artilleri, i løpet av den siste måneden av andre verdenskrig, ble videreført av gjenoppbyggingsarbeid som nå jevnet mye av det som var igjen med jorden. Byens fargerike bybilde ble erstattet av grå betong fra sovjettiden, typisk for den russiske vektleggingen på den tiden av store, huleaktige og dominerende regjeringsbygninger, omfattende leilighetskomplekser og industri.

Kort tid etter fulgte en tung militær tilstedeværelse med ankomsten av et stort marineetablissement for å utnytte dyphavnen i Baltijsk. Russerne har nylig utplassert landbaserte Iskander-korttrekkende ballistiske missilsystemer på territoriet, og spørsmålet gjenstår nå om atomvåpenkapasitet har blitt utplassert. Opprettelsen av en slik militær tilstedeværelse i Russlands vestligste område har gjort Kaliningrad oblast til et berettiget strategisk mål i et europeisk aksjonsområde dersom Russland nå truer nabolandene, slik det er tilbøyelig til å gjøre i dag.
Nesten åtte tiår har gått siden slutten av andre verdenskrig og Sovjetunionen overtok «administrativ» myndighet over dagens Kaliningrad oblast, men bare 33 år etter tidspunktet for den endelige avgjørelsen med hensyn til Tyskland i 1990. Russland har fortsatt administrativ kontroll over territoriet fordi det ble anerkjent som etterfølgeren til Sovjetunionen etter kollapsen i 1991. Det samme argumentet har tillatt Russland å beholde en permanent plass i FNs sikkerhetsråd, noe som gir dem vetorett i saker av kritisk global betydning, spesielt når det gjelder deres eget ansvar for de nåværende grusomhetene i Ukraina. Den juridiske hjemmelen for denne avgjørelsen har blitt stilt spørsmål ved, men ikke helt avklart, noe som har etterlatt FN i et moralsk dilemma gitt Russlands flere brudd på folkeretten.
Det finnes heller ingen enighet om varigheten av administrativ kontroll over et territorium av en utenlandsk myndighet med hensyn til dets senere annektering av denne myndigheten. Storbritannias administrasjon av Kypros etter 35 år, for eksempel, tok slutt da Lausanne-traktaten etablerte kypriotisk suverenitet i 1923; saken ble senere bekreftet av Den faste internasjonale rettsdomstolen i 1937. Dessuten har det blitt gitt lignende vurdering til kravet om en tradisjonell befolkning i et territorium som i tilfellet med bosetningen av Gibraltar. Her ble en tidligere spansk befolkning fordrevet av britene i 1704, gitt territoriets strategiske militære fordel på den tiden. Til tross for at en territoriell folkeavstemning i 1967 gjennomført av Storbritannia viste en sterk positiv stemme for fortsatt britisk autoritet, fordømte FNs generalforsamling handlingen på det sterkeste og ba om overføring av Gibraltars suverenitet tilbake til Spania.
I sin artikkel fra 1992 om statusen til Kaliningrad oblast argumenterte Raymond Smith for at en legitim løsning ville være at Litauen selv overtok retten til annektering av det som historisk sett har blitt omtalt som «Lille-Litauen». Territoriet er tross alt sammenhengende med Litauen, og enda viktigere er at befolkningen tidligere hadde vært dominert av litauere. Ved sin tidligere avtale i den endelige avtalen i 1990 ga Tyskland fra seg den juridiske eiendomsretten til Kaliningrad oblasts territorium og har derfor tilsynelatende ikke noe ytterligere krav på det. Det gjenstår nå for Litauen å erklære en tidligere påstand fremsatt i Tilsit-erklæringen fra november 1918 av det prøyssiske Litauens nasjonalråd om at Litauen selv overtar sine historisk etnografiske grenser og inkluderer Lille-Litauen i sitt domene. Mye av den litauiske befolkningen har rett, selv i sin nåværende generasjonsform, til å vende tilbake til territoriet den ble tvangsdeportert fra, i henhold til Haagkonvensjonen av 1907 og den påfølgende FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948.

Nyere analyser av demografien til byen Kaliningrad har vist at den har blitt mindre knyttet til Russland over tid . Generasjonsskiftet innenfor Kaliningrad oblast kombinert med redusert migrasjon fra territorier i selve Russland har resultert i et mer homogenisert samfunn med færre bånd til sin opprinnelse. Et urfolkssamfunn har uunngåelig utviklet seg slik at 97 % av innbyggerne i 1993 allerede var født i territoriet. Den monolittiske krypingen av omkringliggende europeisk kultur og livsstil har også etablert seg over flere tiår. Det står i sterk kontrast til det undertrykkende samfunnet i Russland som allerede hadde etablert seg under sovjettiden, men som nå hadde fortsatt under Putins regime med sin åpenbare propaganda, tvilsomme rettspraksis, undertrykkelse av ytringsfrihet og journalistisk uttrykk.
Propagandaen som er så kjent i dagens russiske samfunn har mye mindre evne til å trenge inn i tankesettet til innbyggerne i Kaliningrad og omegn. Det er konstante påminnelser om den forholdsvis bedre kvaliteten og mangfoldet av mat, livsstilsprodukter og underholdning som er tilgjengelig i de europeiske nasjonene langs dens umiddelbare grenser. Ytringsfrihet, kunstnerisk uttrykk og journalistisk virksomhet har vekt i samfunnet uavhengig av proklamasjoner fra en autoritær regjering. Omdanningen til en russisk militærleir og følgelig dens umiddelbare målretting i et gjengjeldelsesangrep fra NATO mot enhver russisk aggresjon vil sannsynligvis heller ikke gjøre den elsket av moderlandet.
Russlands ulovlige invasjon av Ukraina det siste året, i strid med FN-pakten, har gjort landet til en paria i det internasjonale samfunnet. Sanksjoner vil plage økonomien i lang tid fremover og vil følgelig reflektere over Kaliningrad-oblastens økonomiske velferd. Nyheter om russiske grusomheter i Ukraina, som nylig ble rapportert av den uavhengige internasjonale undersøkelseskommisjonen om Ukraina til FNs menneskerettighetskommisjon, landets militære udugelighet, Europaparlamentets erklæring om at landet er en terroriststat og Putins tiltale som krigsforbryter av Den internasjonale straffedomstolen vil sannsynligvis ytterligere farge inntrykket av Russland for Kaliningrad-samfunnet, og kanskje få det til å reflektere over sin troskap til en slik stat. Det er selvfølgelig den nylige offentlige forlegenheten over Russlands skammelige forsøk på å erklære seg selv som et offer for «russofobi» etter at det har gitt verden all grunn til å betrakte det med avsky.
Opphavsrett @Kost Elisevich, MD, PhD 2023. Alle rettigheter forbeholdt. Enhver ulovlig reproduksjon av dette innholdet vil føre til umiddelbare rettslige skritt.
En tanke om «Kaliningrad oblast – en tid for å løsrive seg?»
Kommentarer er stengt.